Kall meg Lucifer

Jeg skal finne deg, og jeg skal knulle livskiten ut av deg...

HUEEEEEEEEEEEEEEEEEEHEHHEHE 350 lesere <3

Takketi-bakk alle sammen cx  *smask* 

Nyt dette nye kapittletmed en liten twist O.o

xxxx

''Diana! Pell deg ut med søpla!''

''Jada! Tispe...''

''Jeg er ikke dævhørt, lille drittunge!''

Faen, mamma kunne bare være så irriterende noen ganger. Spesielt når hun hadde mensen, som var sånn omtrent hver dag. Men hun lagde mat til meg da, så hun var vel ikke helt ubrukelig nei. Det er vel kanskje en av grunnene til at jeg fortsatt lot henne leve.

Mer sa jeg ikke, bare tok med meg den forbaskade søppelposen før jeg trampet ut og smelte døra igjen bare for å irritere henne enda mer. Det var mørkt, og ikke en eneste sjel å se i de tomme gatene.

Bra...

Så jeg dro hetta mi over hodet og hoppet ned fra den lille trappen utenfor døren min. Høsten hadde kommet, og hver gang jeg åndet ut så ville det komme en slags hvit røyk ut fra munnen min. Jeg stappet hendene mine ned i lommene på jakken min og begynte sakte å gå ned hovedgaten. Jo saktere jeg beveget meg, jo mindre tid måtte jeg tilbringe med mamma. På veien bort møtte jeg en liten katt, så jeg bøyde meg ned for å klappe den, men fikk ikke samme type respons.

''Au!'' Sa jeg i en litt sutrete tone og husjet den vekk mens jeg sto der med tommelen min i munnen.

Faens katt...

Aldri har jeg vært veldig likt av dyr, men jeg prøvde bare så godt jeg kunne å bli dems venn.

Hvis bare andre forsto meg...

Føttene mine subbet videre langs den gamle mosete asfalten. Det var meget stille den kvelden, helt til jeg hørte en stemme kommer fra et smug litt lenger opp i gata. Lite hadde jeg å gjøre, så det ble til at jeg med små skritt listet meg langs murhusene mot lydene. Men idet jeg hadde kommet frem, stanset de totalt. Ikke et eneste pip å høre fra den trange og mørke veien. 

Rart...

Hjernen min hadde bestemt seg for å forlate, men det var helt til et skrik ble hørt. Nei, mer som et brøl. Et brøl av ren vrede. I et sekund fikk jeg litt panikk, og visste ikke om jeg skulle ta en titt, eller bare løpe vekk.

Helvete, helvete, helvete...

Det hadde allerede gått 3-4 minutter siden jeg satt meg ned og prioriterte. Ikke en eneste lyd hadde jeg hørt siden, og nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg måtte se. Spørsmålene bare gnagde i hodet mitt, og jeg taklet det bare ikke. De tunge føttene spratt raskt fram og jeg åpnet ikke øynene mine før jeg sto der med åpent rom foran meg. Sakte men sikkert.

Hva i?...

Ingenting. Rett og slett bare et helt tungt smug. Helt uten folk eller noe som helst anderledes. Frykten min hadde forduftet, og med helt alminnelige skritt trasket jeg lenger inn. Nei, ingenting, tenkte jeg enda engang, men det var helt til jeg skulle til å snu, og øynene mine fikk se en person. Det å si person blir vel litt feil, for det var vel mer som et blodig lik. Det blodige liket til Elsa Wilhelmsen. Litt sjokkert var jeg, for dette var første gangen jeg fant et lik uten blodet på mine egne hender.

''Neimen! Er det deg?'' Et stort smil dannet seg om munnen min, og jeg lente meg litt lenger frem for å studere det stygge vraket.

''Ble du myrdet dua? Ååå, dakaj.'' La jeg til etterfulgt av et lite fnis.

''Jaja, rest in pieces, hore.''

Tanken gjorde meg glad.

Tanken på at jeg faktisk ikke var den eneste.

Jeg skal finne deg, og jeg skal knulle livskiten ut av deg...