''HVORFOR MAMMA? Jeg vil ikke flytte!'' Ropte jeg høyt mens jeg merket sinnet mitt stige, mamma ser bort på meg''Jeg kan ikke noe for at jeg har fått denne jobben, sånn er det bare...." jeg sukket og satte meg ned på andre siden av kjøkken bordet ''Hvor skal vi flytte da og når?'' spurte jeg for og virke litt entuseastisk. ''Vi skal flytte til Stockholm, vi flytter til sommeren da du er ferdig i tiende! Dette blir gøy'' Så hun jeg mumlet lavt for meg selv og reisete meg opp fra kjøkken bordet og gikk opp på rommet mitt for og fortelle Sofie og Sebastian hva mamma nettop hadde fortalt meg...
Ja, det er kansje i dette øyeblikk jeg skal fortelle litt om meg selv, jeg heter Melissa er femten år å bor i Norge, jeg har en lillesøster som er ett år yngere enn meg hun heter Chanel, mamma er alene mor og fortiden dater hun, ja gudene hvet hvem, jeg kunne ikke brydd meg mindere! Hun jobber i Universal Music Norge, men virker som hun ble flyttet over til Universal Music Sverige, så økonomien sliter hun ikke med. Jeg kunne ikke brydd meg mindere men pappa'en var er britisk men forlot oss når jeg var to og mamma fikk alt ansvaret for oss. Jeg er kansje ikke som alle andre jenter som bryr seg om sminke, mote og skjønnhet, nei jeg er vel det man kan kalle en gutte jente, jeg liker å skate. Jeg Sofie og Sebastian traff hverandre gjennom skatingen og etter det har vi vært venner. Bare og prate om dem gjir meg et stikk i hjerte hvordan skal jeg klare og forlate mine to bestevenner, nei gudene hvet hvordan.
Når jeg endelig hadde fått slengt meg ned på sofaen på rommet mitt satt jeg og tenkte en stund... Jeg tenkte på hvordan jeg skulle klare og fortelle dem at jeg skulle flytte, jeg var langt i fra klar for dette, jeg hadde sett forseg at når jeg skulle flytte skulle jeg flytte sammen med vennene mine i et hus, for det hadde vi planlagt lenge men sånn blir det nok ikke nå. Jeg åpnet sakte macen som lå på fanget foran meg. Jeg gikk inn på facebook og inn på gruppechaten, det tok tid for meg og finne noe og skrive, jeg slettet det om og om igjen og bestemte meg tilslutt for at det kansje var enklere og si det enn og skrive det. Jeg logget inn på skype og ringte dem, det tok ikke lang tid før begge to svarte. Før de rakk og sa hei spratt det bare ut av meg "Jeg skal flytte til Stockholm'' jeg så ned for og ungå reaksjonen dems. ''DU SKAL HVA?'' hørte jeg dem si i kor, ''Jeg skal flytte til Stockholm, hørte dere meg ikke?'' svarte jeg mens tårene presset på bak øynene, ''Jojo, vi hørte deg men vi kan ikke tro det! Var bestevenn flytte til Stockholm! Når flytter du?'' spørte de for og prøve og hvise interesse selvom jeg hvet de er lei seg, "jeg flytter til sommeren! Jeg skjønner at dere er lei dere men jeg kan ikke noe for det mamma har fått ny jobb og jeg må da flytte sammen med henne til Stockholm'' så jeg trist. Det tok en stund før de svarte Sebastian gjorde etteller annet greier på tlf sin mens Sofie bare satt og stirret ut i lufta, ''Du skulle flytte til sommeren?'' spurte Sebastian, jeg nikket som svar, ''DU ER KLAR OVER AT DET ER 97 DAGER TIL?'' ropte han til meg. Sofie spratt til og ble plutselig opptatt av samtalen igjen ''97 DAGER TIL? 97 dager til bestevennen min forlater meg?'' Hun la på...
Etter en stund hadde det blitt sent jeg og Sebastian avsluttet samtalen på skype og jeg gikk ned for og finne noe og spise, Chanel satt på kjøkkenet og stirret ned i kjøkkenbordet, mamma satt i stua og så på etteller annet teit tv program. Jeg ingnorerte Chanel og gikk bort til kjøleskapet, tomt som det var tokjeg meg et eple og gikk opp på rommet mitt igjen, jeg la meg ned på seng for og se litt på tv men før jeg rakk det sovnet jeg...
A/N
Så dette er min første fan fiction, jeg beklager alle skrive feil og jeg beklager at denne delen kansje var litt kjedelig... Men et sted må man jo starte, jeg lover at det skal bli mere og mere spennende når de har fått flytta.
YOU ARE READING
Why me? (Norwegian, The Fooo)
HumorJeg heter Melissa, er ikke som alle andre jenter men når jeg flytter forandrer alt seg! Jeg blir forelsket i en verdenskjent, møter min største frykt og ingenting i livet mitt kommer til og bli som før