Falsk bror (Marcus&Martinus)

Del 17 - venner.

Han hadde skrevet mye. Det var for det meste skrablet (?) over, så det meste var utydelig. Han hadde skrevet om følelsene sine, og om. Meg. Det var mange hjerter der, men det var rablet masse kruseduller over. Tydelig at han likte meg. Jeg kjente at det vokste en klump i magen. Jeg har veldig dårlig samvittighet for han. Hvordan kunne jeg gjøre det mot han?? Jeg må få sagt unnskyld.
«Stine. Du trenger ikke overnatte allikavel. Sena har kommet igjen» sa han og idet han sa det kom sena og la en hånd på Marcus og klemte han. «Jaja» sa jeg og skulle til å gå, men sena blokkerte veien. «Du, jeg vil ikke være uvenn med deg, du virker egentlig som en veldig bra person» sa hun vennlig. «Ja, jegå, unnskyld for at jeg klemte Marcus osv, han trengte bare trøst, og det samme trengte jeg. Unnskyld for at jeg har oppført meg som en bitch. Det var galt av meg, du er en bra person og jeg vil gjerne være vennen din!» sa jeg, endelig fikk jeg sagt ordentlig unnskyld. Hun smilte som svar. «Venner?» spurte jeg skeptisk. «Venner.» svarte hun og ga meg en kjapp klem. «Jeg er nødt til å finne Martinus nå, snakkes!» sa jeg i full hast mens jeg nesten løp ut av huset dems. Jeg sjekket snapmappet, i håp på at han ikke har på ghostmode. Herlig, han har ikke på ghostmode, og han er bare 800 m unna meg. Jeg bestemte meg for å finne han. Jeg måå få sagt unnskyld. Jeg gikk mot han.
-10 minutter senere-
-klokken 23:00-
Jeg hadde endelig kommet meg frem til der hvor Martinus var. Det var ved en elv (ikke lakseelva tho). Det var nydelig her. Jeg så Martinus sitte langs vannet med hodet ned. Han virket deprimert. Jeg er nødt til å få sagt unnskyld iallefall, går fint om han ikke tilgir meg, bare han vet at jeg har følelser for han!
«Halo?» sa jeg forsiktig og satte meg ned ved siden av han. Han kikket forsiktig opp på meg og ga meg et irritert blikk. Han holde på å reise seg men jeg tok tak i hånda hand og holdt han godt fast. Han kikket fort ned på hendene våre som var flettet sammen. «Martinus, plis, se på meg..» sa jeg trist. Han så opp på meg, med triste øyne. «Du bruke meg..» mumlet han og det rant forsiktig en tåre ned kinnet hans. Jeg tørket den kjapt bort. «Unnskyld unnskyld unnskyld!» sa jeg trist. «Det var virkelig ikke meningen!» tryglet jeg han. «Ikke?» svarte han frekt tilbake. «Eller i starten så var det det. Jeg var jo så forelsket i Marcus, noe måtte jeg gjøre for å fange oppmerksomheten hans!!» sa jeg kjapt. «Men ettersom at vi fikk så god kontakt så begynte jeg å like deg, virkelig!!» sa jeg. Han svarte ikke. Han bare satt der, helt stille og tenkte. Han prøvde å si noe, men fikk liksom ikke ordene ut. «..
-
Tror dette er nest siste del i denne historien. Men chill, har en ny ide til en ny historie. Den blir bra, lover!!❤️
Ny (og siste) del på 10 kommentarer og 10 votes!!