Recover

Kapittel 2: Ethan

Sang: Let her go av Passenger

"Velkommen hjem!" Ropte de i kor bak meg mens jeg trakk pusten og gikk inn.

#Dani/Danielle P.O.V

Sola skinte inn gjennom det nymalte vinduet og fylte, det allerede overfulte, rommet mitt med en rosa-orange farge.

En av solstrålene streifet ansiktet mitt, og øynene mine ble tvunget opp. Jeg så en stund opp i taket, før jeg merket alle eskene rund meg, og satte meg opp.

Et smil startet å ta form i ansiktet mitt og jeg fikk en fantastisk varme inni meg og visste at dette kom til å bli en fin dag.

Jeg slengte beina mine over sengekanten og hoppet opp. Jeg grabbet til meg den svarte silke morgenkåpen min på vei ut gjennom soveromsdøra. Jag var rask med å få den rundt meg og løp ned trappene og inn på vårt nye kjøkken. Lukten av nystekte pannekaker hadde nådd meg i toppen av trappa, og jeg hadde blitt fylt med en ny glede.

"God morgen mamma!" Hvisket jeg inn i øret hennes mens jeg ga henne en klem bakfra. Hun smilte til meg og spurte meg hvor mange pannekaker jeg ville ha, men hun visste allerede svaret.

"3 som vanlig!" Smilte jeg, og satte meg ned på den eneste ledige stolen. For også her var rommet overfylt av pappesker.

Hun satte dem foran meg idet pappa kom inn døra. "God morgen jenter" kom det muntert fra han, mens han kysset både meg og mamma på pannen.

Jeg så at de hadde noe de ville snakke om alene, så jeg spiste raskt opp, og løp tilbake til rommet mitt.

Jeg rotet frem en eske det stod; SOMMERKJOLER på, og åpnet den. Minst 20 kjoler lå brettet oppi eska, men jeg var på utkikk etter en helt spesiell. Nemlig en marineblå kjole som rakk meg til litt over knærne, med en hvit 'krage', hvite knapper og et hvitt belte.

Når jeg fant den lot jeg morgenkåpen min skli ned på gulvet og dro kjolen over hodet, før jeg lukket beltet.

Jeg satte meg ned på en krakk foran sminkebordet mitt som var den eneste møbelen på rommet mitt utenom senga og krakket jeg satt på. Jeg åpnet toalettveska som stod rett ved siden av og fant frem det jeg trengte;

-Mascara

-Pudder

-Et sett med 4 jordferget øyenskygger

-Lyserosa lipgloss

-Sminkebørstene mine

- Min kjære perfyme: Wonderstuck av Taylor Swift

-Og selvfølgelig hårbørsten min.

Når jeg var ferdig fant jeg frem tannbørsten min og litt tankrem og gikk inn på badet som lå i rommet ved siden av.

Når jeg var ferdig kastet jeg tannbørsten og tannkremen bort på senga mi og gikk ned i gangen.

Der gikk jeg og fant pappesken som inneholdt skoene mine og fant frem et par med lave hvite converse.

Når jeg hadde tatt dem på gikk jeg inn på kjøkkenet igjen der mamma og pappa satt.

"Vet du hvor sykkelen min er?" Kom det fra meg, og selv om spørsmålet var rettet mot pappa, var det mamma som sa at den sto utenfor.

Jeg sa hadet og sa at jeg tok meg en tur ned til bygda for å se meg litt rund, før jeg gikk ut.

Og mamma hadde rett. Den pastellblå sykkelen min stod utenfor. Jeg gikk bort og låste den opp og la den hvite veska mi, som jeg fant frem rett før jeg gikk, oppi kurven og satte meg på sykkelen. Det var en stund siden jeg hadde syklet sist, men jeg tok det lett igjen.

Jeg syklet nedover veien vi kjørte opp i går, helt til jeg kom til matbutikken. Der stoppet jeg, satte fra meg sykkelen og gikk inn. Følte før å kjøpe en iste, siden det var så varmt.

Damen som satt i kassen når jeg skulle betale så bare rart på meg. Akuratt som om hun ikke forstod hvorfor jeg var her. Ikke at jeg gjorde det heller, men jeg synes likevel det var litt ubehagelig.

Jeg satte meg på en benk utenfor butikken og drak litt av isteen min før jeg syklet videre.

Etter en stund kom jeg til dyrlegekontoret, som også viste seg å være en dyrebutikk. Jeg gikk inn, tenkte å se om jeg kanskje skulle høre med mamma eller pappa om jeg kunne adoptere en hund eller noe.

Idet jeg åpnet døra, ringte det i en bjelle, og et hodet stakk frem bak disken. Det var en gammel mann med grått hår og litt rød-brune øyne. En kombinasjon jeg aldri hadde sett før.

Forsiktig prøvde jeg å smile til Mr. Jonsen, som det stod på navnekiltet hans, men jeg fikk bare et grynt tilbake.

Det virket ikke som om noen her likte meg noe særlig, så det passet sikkert fint at jeg bare skulle være her en uke...

I et hjørne av butikken så jeg en noen små valper ligge inne i et bur, og jeg gikk automatisk bort til dem. De var så søte! På skiltet ved siden av stod det 'hvite dvergsnauhzere til salgs'.

Jeg falt helt pladask for dem, og så for meg livet mitt med en av dem. Jeg klarte ikke å holde borte et smil, og snudde meg mot Mr. Jonsen.

"Hvor mye koster en av valpene?" Prøvde jeg meg, usikker på hva han ville si.

"De kan ikke selges før om en uke... Så kom deg ut!" Skrek han mot meg, og jeg så at han fiklet med et balltre bak disken. Disse folkene likte meg virkelig ikke...

Jeg gikk ut, akuratt som han sa, og bestemte meg for å sykle hjem igjen. Men lite tenkte jeg over at jeg ikke husket veien.

Jeg syklet og syklet. Holdt på å sykle frem og tilbake i over en time. Hadde jeg tatt så feil av veien?

Jeg bestemte meg for å stoppe og spørre om noen kunne forklare meg veien hjem, og jeg var rask av sykkelen når jeg stoppet utenfor et lite rødt hus i skogkanten.

Jeg la sykkelen forsiktig ned i veikanten, tok veska mi, og gikk mot døra.

Jeg banket på og ventet. Jeg ventet i sikkert 2 minutter før noen kom og åpnet.

Gutten som stod foran meg var det vakreste jeg noen gang hadde sett! Han var høy, slank og muskuløs. Han hadde smaragdgrønne øyne som glitret, og som passet det rsvnsvarte håret og den bleke huden.

I noe som føltes en evighet ble jeg stående og se på han. Beundre han. Men dagdrømmingen ble avbrutt da han spurte om han kunne hjelpe med noe. Stemnen som kom ut, var som en guds stemme, og jeg merket at jeg ble helt mo i knærne.

"Eh... Ja. J-jeg lurte på om d-du kunne forklare m-me-meg veien h-hjem..?" Jeg angret med en gang ordene hadde forlatt leppene mine. Hvordan kunne jeg være så dum? Han viste jo ikke hvor jeg bodde han! Puh... ta deg sammen Dani!

Smilet hans ble bredere, og jeg ventet bare på den hånelige latteren, men den kom aldri. I stedet hørte jeg pappa rope fra lenger inne i huset. Han kom rundt hjørnet og vinket oss inn.

Gutten som jeg tippet bodde her smilte til meg og gjorde tegn til at jeg skulle komme inn. Jeg gjorde som han sa og gikk inn, samtidig som jeg gjenngjelte smilet han sendte meg.

"Forresten, så heter jeg Ethan, og du er?" Han så ned på meg og jeg fikk en følelse av at han virkelig ville vite det og at han ikke bare sa det for å være høfflig. Så jeg svarte med et smil; "Danielle, men du kan kalle meg Dani."

A/n:

Okey, da er vi virkelig i gang! Følte bare for å komme med enda et kapittel bare for å virkelig komme i gang med historien. Kommenter gjerne hva du synes om lengden, er til mye hjelp.

Håper du liker historien så langt, selv om den er litt kjedelig i begynnelsen.. Men husk! -Alt skjer for en grunn.

I neste kapittel vil spenningen starte, og vi vil få vårt første møte med varulvene.

Så da jeg vil bare avslutte med å si tusen takk for at du har lest så langt, og håper du vil fortsette å lese. Og forresten så blir jeg utrolig glad for kommentarer!

Følg med videre,

klem Neliiia💕