Recover

Kapittel 3: Første møte

Sang: Gorilla av Bruno Mars

Så jeg svarte med et smil; "Danielle, men du kan kalle meg Dani.

#Dani/Danielle P.O.V

Han lukket døra igjen bak meg, og viste deretter veien inn til stua der pappa satt med en kopp kaffe. Hvorfor var han her?

"Kom og sett deg her, Danielle.." Sa han, og klappet på stolen ved siden av den han satt i.

Jeg visste med en gang at det var noe alvorlig, eller i det minste noe viktig han skulle fortelle. For det var kun da han kalte meg for Danielle. Så jeg satte meg der han hadde gjort plass til meg, og ventet.

Ethan satte seg i sofaen rett ovenfor meg. Og for en god stund satt vi bare og stirret på hverandre. Men til slutt brøt pappa stillheten.

"Okey, Dani, dette er det veldig viktig at du følger med på, og forstår hva vi sier. Uansett hvor latterlig og sprøtt det høres ut, så ikke frik ut... La oss få snakke ferdig og spar reaksjonen til slutt, ok?"

Jeg nikket bare og rettet meg mot pappa. Hva var dette som var så viktig? Og som Ethan visste før meg?

"Dani..." Det var Ethan som tok ordet, og jeg rettet overrasket oppmerksomheten min mot han.

"... Du fyller 18 år på onsdag, ikke sant? Altså om 6 dager?" Jeg nikket, spent på hvor dette ville føre.

"Vel, grunnen til at dere flyttet hit er akuratt derfor, at du blir 18... For som du sikkert -ikke- vet, så stammer familien din herfra på begge sider og alle som er herfra har noen spesielle evner, kan du vel si..." Og før jeg fikk sagt noe tok pappa ordet igjen.

"Vel, både jeg og din mor har gått gjennom akuratt det samme som du vil om en uke. Det har vi alle som stammer fra denne bygda, og vi vet hvor viktig det er å ha en som Ethan her til å veilede deg gjennom det..."

"Det vi prøver å si her..." Fortsatte Ethan, "er at du... Vel..."

"Du er en varulv. Og du er født til å være en varulv i min flokk. Den samme som din mor, din far, Ethan og jeg allerede er medlemmer av, kan du si..."

Jeg så sjokkert bort på en helt fremmed mann som stod i andre enden av rommet. Han lignet veldig på en eldre versjon av Ethan, bare med lengre hår og skjegg...

Men vent litt... Sa han nettopp VARULV!?

Jeg så sjokkert og sikkert livredd bort på pappa. Så på denne ukjente mannen. Så på Ethan som bare så i gulvet. Så tilbake på pappa, før øynene mine stoppet på denne fremmede mannen.

"Hva?" Var det eneste som kom ut av meg, og jeg hørte Ethan le rolig for seg selv på andre siden av boret som stod mellom stolene jeg og pappa satt i og sofaen. Og jeg klarte ikke å la være å spenne han i foten og sendte han et surt blikk. Han stoppet umiddelbart fnisingen og så bare alvorlig ned på gulvet igjen.

"Skal dette være en syk spøk?" Lo jeg, noe som må ha vært utrolig morsomt ettersom alle de andre i rommet brøt ut i latter... Og dette øyeblikket var nå kommet på listen min over de topp-10 øyeblikkene der jeg bare ville forsvinne.

"Om dette er en syk spøk!?" Kom det fra Ethan, og du kunne høre hvor vanskelig det var for han å la være å kveles av latteren. "Hun tar det bra, syns du ikke far?"

Han fikk bare noen nikk til svar og du så at han lo enda mer en Ethan. Men i det neste øyeblikket var han dødens alvorlig og ba oss bli med han ut.

Vi gjorde selvfølgelig som han sa, noe jeg skulle få angre på. For rett utenfor bakdøra stod det 2 ulver, som etterhvert ble til 5, ettersom både pappa, Ethan og faren hans, George, forvandlet seg til ulver.

Jeg gikk automatisk inn i en sjokktilstand og begynte å løpe innover i skogen uten et spesielt mål bortsett fra å komme meg bort...

***

I flere timer hadde jeg sittet her på den store steinen, og det hadde nå blitt mørkt. Det lille vannet som var rett ved siden av meg hadde gått fra en lys blå-turkis farge til å bli en dyp, mørk blåfarge. Og alle blomstene rund meg hadde lukket seg for natten, og fuglene hadde for lenge siden sluttet å fly over hodet på meg. Jeg var endelig 100% alene.

Jeg lente meg bakover og så opp på himmelen. Idag var det også stjerneklart, akkurat som igår. Det var helt fantastiks å sitte å se opp på alle stjernene, tenke på hva som egentlig fantes der ute, om det fantes noe mer enn bare oss mennesker?

Det var da jeg kom på dem igjen.. "Varulvene". Stemte det virkelig? Stemte det virkelig at det fantes varulver, og at JEG var en av dem? Tankene ble avbrytt av en eller annen lyd. Jeg reiste meg og så rett inn i skogen. Sikker på at jeg hørte en lyd. Jeg hoppet ned fra steinen og gikk rolig mot der jeg hørte lyden. Ingen ting... Men jeg var så sikker på at jeg hørte no-e?

Jeg snudde meg rolig rundt og så 6 ulver komme mot meg. Vent litt, 6? Var de ikke bare 5!? Jeg merket at hjertet mitt begynte å banke raskere, og det ble vanskeligere å puste. Jeg så fortsatt rett på dem, spesielt den ene. Den som gikk fremderst... Plutselig kom det et rødt skjær over øynene den's, og jeg viste med en gang at dette ikke var de samme jeg så tidligere på dagen.

Jeg snudde meg fort rundt å skulle til å løpe, men noen holdt meg igjen. Panikken begynte å stige, og jeg var sikker på at dette ikke ville gå bra.. Han som holdt meg igjen, snudde meg rundt slik at jeg stod med ansiktet vendt mot alle de andre ulvene. Bare at de ikke var ulver lenger... De var også mennesker. Mennesker som så helt normale ut, men som var det absolutt motsatte...

A/n:

Da var enda et kapittel unnagjort! Noe jeg føler tok en evighet...😄

Neida, er bare litt trøtt. Men husk å si hva du synes i kommentarfeltet! Elsker å lese kommentarene deres uansett om det bare er et smiley☺️

Følg med videre,

klem Neliiia💕