❤️Love only one of them❤️

Deloures

Isabelle:

Deloures kom ut av portalen med to vakter på hver sin side jeg rygget bak over og så skarpt på henne. 

"hva gjør du her?!" sa jeg og så på henne drastisk. Hun så seg rundt og blikket hennes landet på meg.

"hvor er hun" sa hun og smilte.

Jeg kikket over til Micahel, Eve og Shane og de bare så på Deloures.

Deloures:

Jeg kunne lukte frykten hennes men jeg var usikker på hvor hun var men siden den var så sterk visste jeg at hun var nærme.

"Ahhhh Michael så godt å se deg" Sa hun og smilte og gikk mot han men han trakk seg tilbake.

"Hvorfor så kald min kjære?" Sa jeg og smilte et glupt smil. Jeg hadde mye jeg skulle fortelle Michael men tiden var ikke inn.

"Vel hvis ingen av dere vil fortelle meg hvor hun er så får jeg bar finne henne selv da" sa jeg og smilte mens jeg ga tegn til vaktene mine for å finne henne.

"Stopp!" sa Michael og vaktene mine stoppet.

Jeg så på han og smilte lurt

"Hvorfor er du egentlig her deloures? Du kommer ikke til å finne henne og hun kommer aldri til å bli med deg!" sa han og knurret på meg.

Jeg lo og så på han.

"Min kjære jeg er moren hennes så klart kommer hun til å kome til meg om hun vil eller ikke, hun leter etter svar, hva tror du kommer til å skje ?" sa jeg og smilte skarpt på han .

"uansett om hun prøver kommer jeg aldri til å la det skje" sa shane og jeg kikket på han.

"Ahhh Shane jeg har savnet deg også, men det jeg lurer på er hvor lenge dere kan holde på hemmeligheten hennes. Hun er født et monster og hun vil bli det akkurat sånn som dere." Sa jeg og lo.

"Deloures hvordan fant du meg" Sa Isabelle og så på meg

"kjære husker du ikke da vi sist møttes? Jeg sporet deg med og sette mine kjære Sebastian inni deg. Han dreper deg nokk ikke med mindre jeg sier han skal, og så langt skader han deg litt for å la meg finne deg" Sa jeg og smilte stort.

Michael:

Jeg så på Isabelle bekymret

"Det er bare spørsmål om tid til du dør min kjære, jeg har ikke bruk for en som går bak ryggen min uansett." Sa hun og så på meg.

"hvis du vil ha henne får du finne henne selv" Sa jeg og Isabelle åpnet en portal og jeg dyttet Deloures gjennom den.

Portalen lukket seg og jeg så på Isabelle

"Hvorfor sa du ikke noe" sa jeg og gikk mot henne.

Hun stoppet med og så ned i gulvet

"Jeg beklager Michael men dere trengte ikke å vite dette... jeg sa at jeg ikke kunne komme men dere trengte meg, jeg er uansett ikke verdig lengre for Deloures så det spiller inne rolle." Sa hun og satte seg ned på sofaen.

Jeg sukket og så på Shane
"Du er klar over at vi må fortelle henne snart? Deloures har rett, vi må fortelle henne snart, det er moren hennes, det er bare snakk om tid før hun gir inn"

Shane så bekymret ut ristet på hode.
Han reiste seg og så på meg i det han sa
"Det er ikke tid enda, vi må holde henne skjult og når det kommer til Deloures vi har ikke valg enn å bare ta henne ned"

Alec reiste seg og så på meg
"Er du gal!? Du vet at hun er den sterkeste av alle hun kommer til å drepe oss hvis vi prøver oss shane! Du er gal!"

Isabelle reiste seg også å så på meg
"Jeg er enig, jeg som har jobbet med henne vet at hun kan ikke bli slått... med mindre..."

"Med mindre vi bruker henne" sa jeg og Shane tok meg i halsen og slengte meg opp mot veggen

"SHANE!" Sa Isabelle

"ALDRI! Vi kan ikke bruke henne.. det er for farlig ! Og det vet du! Hun er ikke klar! Det er ikke bare vampyr siden hennes som ikke er klar Michael! Hun er ikke klar over de andre kreftene sine..."

Sa han og slapp taket. Og snudde ryggen sin mot meg.

I det jeg skulle si noe kom det ett høyt skrik fra skogen. Meg alec og shane løp ut mot skogen og mot der shane hadde latt Annabeth være.

Annabeth:

Jeg satt i mørket her og ventet på at Michael eller Shane skulle komme ut og hente meg. Jeg fattet ingenting av det som skjedde men det var nokk ikke noe godt.

Plutselig hørte jeg fortrinn bak meg. Ørene mine lyttet nøye til hvor det kom i fra og tenne mine kom ut. Når personen bak meg stoppet snudde jeg meg og prøvde og angripe. Men hun blokket meg med magi?

Det var en dyster latter og klapping som kom fra personen og jeg reiste meg opp. Hun så kjent ut.. hvor kan jeg ha sett henne før.

Jeg reiste meg og så på henne
"Hvem er du?" Sa jeg og gidde meg ikke med tennene mine.

"Annbeth kjære det har vært alt for lenge, jeg har savnet deg" sa hun og kom ut fra mørket og inn i måneskinnet.

Ansiktet hennes det virket kjent.. hun hadde langt oval brunt hår og lilla øyner. Hun hadde på seg skinn jakke med skinny svart jeans og platå sko.

"Hvordan vet du hvem jeg er?"

"Husker du meg ikke?" Sa hun og smilte glupt.

Jeg ristet på hode men sto klar for å angripe.

"La meg vise deg kjære" hun løftet opp armen sin og gjorde noe med hånden sin.

En strømmende følelse av smerte gikk i hele kroppen min og inn i hode mitt. Minner som var der fra før som bare var uklare kom frem i klarheten. Jeg skrek av smerte.

"Ser ut som Alec har gjort sin nydelige jobb med å blokkere minnene av meg ute av hjernen din. Jeg var alt for deg og du er min, det er bare snakk om tid før kreftene dine kommer ut. Hvem skal hjelpe deg da?" Sa hun og presset på med kreftene sine.

Jeg skrek enda mer av smerte. Og hun stoppet. Eller det var det jeg trodde.

Jeg falt i bakken og pustet tungt. Jeg bruke vampyr kreftene mine til å løpe meg bort for å angripe henne. Men det funket ikke. Hun brukte magien sin til å kaste meg mot treet og holdt meg fast der.

"Jeg er her for du skal huske meg, bli med meg. Jeg kan hjelpe deg kjære. Jeg er trossalt moren din" sa hun.

Long time no see people ! Måtte bare hive denne ut her😏 Er ikke ferdig enda med boken men snart er den ferdig. STAY TUNED 🥰