Hedda lå med armen rundt meg, mens jeg hadde hodet hvilende mot henne. Vi hadde stappet alle putene i rommet bak ryggene våre inntil sengegavlen. Over beina hadde vi et lyserosa teppe med pc-en oppå.
Vi var midt i andre film da vi hørte lyden fra ytterdøren åpne seg. Etter en stund hørte vi vedkommende gå opp trappen og bortover gangen mot oss. Døren åpnet seg og moren til Hedda tittet inn.
«Hei, mamma,» sa Hedda og vinket med den ledige armen.
«Hei, jenter,» sa hun tilbake. Moren til Hedda, Randi, gav et varmt smil da hun så meg. Hun hadde like blondt hår som Hedda, men ingen krøller som datteren. Det hadde Hedda fått av faren.
«Det er ganske sent nå, vennen, kanskje Celia burde komme seg hjem før foreldrene vil savne henne?»
Hedda så på meg før hun så på moren sin igjen. «De er på et jobbmøte i kveld og kommer ikke hjem før i morgen. Så da lurte jeg på om Celia kanskje kunne overnatte? Vi skal jo begge på skolen i morgen og da kan jeg jo bare kjøre henne til skolen før jeg drar til min?» spurte Hedda med beende øyne.
Randi så på meg før hun til slutt nikket. «Greit, men det er bare fordi foreldrene dine ikke er hjemme. Ellers får det holde seg i helgene.» Hun begynte å gå tilbake mot trappen til første etasje.
«Takk, mamma!» ropte Hedda etter henne. Så snudde hun seg mot meg. «Jeg tenkte at du kanskje ikke ville hjem igjen til et tomt hus etter det med Benjamin-stalkeren.»
«Takk,» sa jeg og gav henne en klem.
«Men hva skal du gjøre etter skolen i morgen? Jeg kan godt hente deg når du er ferdig, så kan vi dra hjem til deg eller noe mens vi venter på foreldrene dine?»
«Det vil jeg gjerne,» sa jeg.
«Rundt halv fire da?»
«Vel,» sa jeg og kom på at i morgen skulle jeg være igjen på skolen og være til hjelp for Elizabeth. «Altså du kan hente meg, men jeg har fått gjensitting i morgen til halv fem for å ha blitt fersket i å skulke en time.»
Hedda begynte å le. «Hæ? Har nettopp snille og søte Celia fått gjensitting for å skulke?» Hun dultet borti meg med albuen.
Jeg begynte å le. Det skulle nesten ikke gå an. Jeg pleide jo alltid å følge reglene og slikt, og gjensitting var noe ingen trodde at jeg skulle få. Så det var ikke så rart at Hedda ble så overrasket.
«Begynner du å bli rebell eller?» ertet Hedda. «Begynner jeg å påvirke deg negativt?»
Gjensitting var ikke noe nytt i hennes hverdag, men det var ikke på grunn av det man vanligvis tenkte seg. På Heddas skole kunne man nemlig få gjensitting av å ikke ha levert en lekse i tide, å komme for sent til skolens felles morgenmøte de holdt hver mandag, eller å bli tatt i å ikke gjøre presist det de ble bedt om.
Ved lignende hendelser på min skole fikk man heller anmerkning. Gjensitting derimot ble gitt for eksempel dersom noen gjorde skade på skolens eiendom, at man gjentatte ganger ikke leverte arbeid i tide, og dersom man ble tatt i skulk (som meg).
Privatskolen til Hedda var ganske streng, fordi de ønsket å gjøre elevene sine disiplinerte, arbeidsomme og at de skulle kunne holde krav som ble gitt. Og som skolen håpet på, fikk elevene år etter år et av landets høyeste karaktersnitt, og flere fikk gode utdanningsmuligheter og jobbmulighet etterpå.
Slik ble skolen kjent for sin høye standard innen akademiske og atletiske ferdigheter. De fleste foreldre ønsket derfor at barna deres skulle gå der. Problemet var at det kostet en del. Det var derfor lange ventelister for å komme inn på skolen gjennom stipendprogrammet.
Hedda fortalte at de som fikk stipendet var under et stort press fra både skolen og foreldrene. For dersom studenten ikke klarte å prestere på et visst nivå, fikk de ikke lenger gå der.
For å vise hvem som tilhørte skolen måtte alle elevene bruke skolens uniform som var i fargene hvitt og blått. Hedda hadde på uniformen da hun dro til skolen, men skiftet nesten alltid til vanlige klær før hun dro hjem eller til byen.
Hun gjorde det fordi hun ikke likte å gå skjørt. Det var i hvert fall det hun sa da jeg spurte. Jeg hadde nemlig sett at de andre elevene nesten alltid gikk med uniformen etter skolen, for man kunne se dem flere steder i sentrum på ettermiddagen, enten for å shoppe, spise og lignende.
Jeg stod opp fra sengen og begynte å strekke litt på meg. «Du ville aldri gitt meg dårlig innflytelse,» sa jeg og vred litt på hodet. Det knakk svakt. Hedda begynte å gjøre det samme. «Dessuten er det egentlig ikke så ille. Hun som gav meg det sa at den bare blir mellom oss to, så jeg slipper å bekymre meg for at det kommer på kortet.»
«Wow, skulle ønske mine lærere var så greie en gang iblant. Da har du i hvert fall ikke noe å klage på.»
Jeg kikket til siden ut av vinduet. Det var helt mørkt, med unntak av de svake lysene fra vinduer til naboer bortover gaten, og en lyktestolpe her og der.
En bil kom kjørende nedover gaten før den forsvant videre. Jeg prøvde å følge den med øynene så langt det gikk, før jeg ikke lenger kunne se den.
Da jeg så tilbake på husene var det noe som fanget blikket mitt. Det var en skikkelse som stod rett ovenfor gaten til huset til Hedda. Personen stod ikke så langt unna lyset til en lyktestolpe, og det var slik jeg kunne se at vedkommende var en gammel dame. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å plassere hvor jeg hadde sett personen før.
Det var damen fra bussen.
Hun stod rettet mot huset til Hedda, og hodet var bøyd litt bakover slik at det så ut som hun så opp mot andre etasje. Plutselig beveget hun hodet litt til venstre, og hvis jeg ikke tok feil så det nå ut som at hun fikserte blikket sitt på meg.
«Eh, Hedda? Det står en dame her nede og stirrer opp på huset deres,» sa jeg uten å ta blikket bort fra damen.
Jeg hørte at teppet ble slengt vekk, og like etterpå var Hedda ved meg.
«Vet du hvorfor hun gjør det?» spurte jeg.
Hedda ristet på hodet.
Vi ble begge stille og fortsatte å se henne. Til slutt smilte damen og vinket forsiktig til oss med den ene hånden. Så snudde hun seg og gikk nedover gaten. Etter å ha gått forbi noen hus, snudde hun seg til venstre og gikk opp gangstien til et lite hus. Så tok hun tak i dørhåndtaket, åpnet døren og gikk inn.
«Det der var så rart,» sa jeg og gikk unna vinduet. «Vet du hvem det er?»
Hedda trakk på skuldrene. «Hun flyttet hit for noen dager siden, men jeg vet ikke hva hun heter eller hvor hun er fra, og hun holder seg bare for seg selv, stakkar.»
«Jeg så henne da jeg tok bussen til deg. Da stirret hun på meg slik hun akkurat gjorde mot oss.»
Hedda fikk en bekymret mine i ansiktet. «Jeg håper noen ser til henne av og til, som familie eller noe sånt,» sa hun, tok tak i gardinene på hver sin side av vinduet og dro dem foran.
YOU ARE READING
Min Favoritt
ParanormalHva hvis livet allerede var bestemt av noen andre, og det eneste du trengte å gjøre var å følge planen? Hvis ikke planen følger deg til døden ... da bør man kanskje lage sin egen. Celia Werbekker er en bokorm uten like. Alle vet om jenta som sitter...
