Min Favoritt

1 | Blårosen

"Lukk øynene, tell til syv, og når du våkner, vil du være i himmelen."

Forsiktig fuktet jeg leppene. "Hvis det var så enkelt, hvorfor gjorde vi det ikke bare før."

Etter noen sekunder hørte jeg entusiastisk klapping foran meg. Jeg bukket lett med hodet, før jeg åpnet øynene og så inn i venninnen min, Hedda, sitt smilende ansikt.

"Bravo!" sa hun og fortsatte å klappe noen ganger til før hun foldet fingrene sammen og la dem i fanget. "Snart kan du sikkert også hele boken utenat."

Jeg kunne ikke la være å glise. Å sitere dialoger eller hele handlingsreferater fra favorittbøkene mine var noe jeg elsket å gjøre. Det fikk meg til å føle at jeg var en del av selve handlingen, og ikke bare en som observerte situasjonen.

Vanligvis pleide jeg å finne en ledig plass i kantinen, som oftest inntil et hjørne der det var få mennesker og stille. Der kunne jeg sitte i fred sammen med karakterene mine, og enten memorere dialoger fra dem eller bare lese en bok.

Hedda derimot hadde aldri vært så glad i å lese bøker, men likevel var den første gangen vi møttes på biblioteket nede i byen. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med en hjerterivende roman, og var nå på leting etter noe nytt lesestoff. Jeg husket at jeg fulgte bokhyllen som tilhørte nyutgivelser for unge, da jeg plutselig fikk en bok dyttet inn i fjeset.

Jeg ble så forskrekket at jeg falt bakover inn i en annen hylle, så hardt at den nesten selv veltet. Da jeg så opp for å se hvor boken hadde kommet fra, oppdaget jeg en blond jente med briller som så forskrekket ned på meg fra den andre siden av hyllen. Hun som jeg senere ville kjenne som Hedda.

Hun hadde ved et uhell klart å dytte boken litt for hardt inn i hyllen, slik at den føk til den andre siden og traff meg.

Kort oppsummert endte vi opp med å tilbringe nesten hele ettermiddagen sammen, der vi diskuterte både bøker (noe som jeg var opptatt av) og gutter (noe som hun elsket å snakke om). Men til tross av våre sterke interesseforskjeller, hadde vennskapet vårt alltid holdt seg sterkt. Selv om vi også ikke gikk på samme skole, og dermed var begrenset til å møte hverandre enten om ettermiddagene eller helgene.

Jeg løftet koppen med kakao opp mot leppene. Varmen gikk gjennom porselenskoppen og inn i fingrene mine, og gjorde at jeg fikk gåsehud nedover armene.

I dag hadde Hedda tatt med meg på en av yndlingskafeene våre. Det var den som lå nærmest sjøen, og kafeen hadde dermed en litt maritim stil: mørkeblåe bord, stripete stoff på stolene, en livbøye hengende på veggen over kassen, og så videre. Det gjorde at jeg nesten forventet lukten av saltvann og å se fiskere når jeg kom inn. Men istedenfor var det heller ungdommer, og lukten av nybakt brød og kaffe som møtte meg hver gang. Heldigvis.

Jeg tok en slurk av koppen, men rynket nesen da jeg brant tungen.

"Hva var het den igjen, sa du?" sa Hedda og lente seg fremover over bordet. Det lyseblå skjorteermet hennes bommet så vidt på den hvite salatdressingen, da hun tok boken som lå foran meg. Hun trakk seg tilbake og holdt den opp med en hånd.

"Rosa-ett-eller-annet?" Hun begynte å inspisere den blanke, svarte forsiden etter en synlig tittel.

"For øyeblikket Blårosen," sa jeg smilende. Alt snakk om den boken fikk meg til å smile. Selv navnet til den, den som jeg hadde funnet opp selv, varmet meg dypt ned i sjelen.

"Blårosen?" Hedda lente hodet bakover slik at de lange blonde krøllene hennes falt bak skuldrene. Hun så tenkende ut i luften. "Jeg liker den poetiske klangen til det."

Jeg trakk på skuldrene. "Jeg syntes bare at hovedpersonen burde få noe minneverdig oppkalt etter seg. Siden det som skjedde med henne bare var helt tragisk og ikke greit."