Min Favoritt

6 | Advarsel

Benjamin.

Jeg kjente øyeblikkelig halsen snøre seg sammen.

Hva gjorde han her? Fulgte han etter meg? Eller var det tilfeldig?

Svaret på spørsmålene kunne jeg umulig vite, men likevel hadde jeg en urolig følelse av at møtet ikke var så tilfeldig som jeg hadde håpet på.

Utrykket i øynene hans forandret seg fra avslappet til overrasket da han så meg. Etter et øyeblikks nøling reiste han seg sakte fra krakken, som han var usikker på hva han burde gjøre. Det var nesten jeg kunne se hjulene i hodet hans snurre desperat rundt, mens han tenkte på hva det neste han skulle si eller gjøre.

Da han til slutt tok et skritt i min retning, gikk jeg heller et skritt andre veien. Plutselig kjente jeg foten skli fremover og meg selv falle bakover. I neste øyeblikk traff jeg det harde tregulvet med albuen først. En eksplosjon av smerte omfavnet med en gang den høyre albuen min, men jeg bet skriket igjen så godt jeg kunne. Det var ingen grunn til å lage en scene og dumme meg ut. Ikke her i hvert fall.

Jeg utstøtte et lavt stønn og grep tak i den skadde albuen. Overraskende nok var det ingen av de andre rundt meg som stoppet å danse og tilbød seg for å hjelpe. Det var som ingen engang hadde lagt merke til uhellet mitt.

Med blandende følelser av flauhet og irritasjon prøvde jeg å reise meg i sittende stilling, til tross for at resten av kroppen verket fra sammenstøtet.

Jeg bet tennene sammen og var på vei til å reise meg, da jeg plutselig kjente to sterke hender ta tak under armene mine bakfra og reise meg med letthet opp på beina. Da vedkommende slapp taket, snudde jeg meg rundt for å se hvem som hadde hjulpet meg og så at det var en mann.

Mann var kanskje ikke akkurat det rette ordet å bruke, for han var faktisk ganske ung. Det så ut som han så vidt hadde kommet inn i tjueårene. En student, kanskje? Men jeg var usikker. For på samme tid så det også ut som han kunne være på min alder.

Han var kledd i mørke klær, der den øverste delen av den svarte skjorten hans var blitt åpnet slik at litt av brystet syntes. Han var også svært høy slik at han tårnet over meg, og da han så ned på meg falt de ville, korte krøllene hans over øynene. Men det som stjal oppmerksomheten min ved ham, var at det nesten så ut som at det blonde håret hans lyste. Det til tross hvor mørkt det faktisk var i rommet.

Brukte han en slags selvlysende spray eller noe?

Et av de fargerike lysene i taket traff meg plutselig i øynene slik at jeg måtte se vekk. Da det forsvant så jeg raskt opp på håret hans igjen, men denne gangen var det normalt.

"Går det bra med deg?" ropte han, sikkert for å bli hørt over all støyen.

Lyden av stemmen fikk meg til å fokusere på ansiktet hans. Jeg nikket mens jeg fortsatt holdt i den skadde albuen. Han så det og lente seg fremover for å se på den, og løftet hånden min forsiktig vekk. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde fått skrapet opp blusen ved albuen, og at det hadde dannet seg noen mørke flekker der.

Å, nei.

"Celia!" Heddas sterke stemme skar plutselig gjennom musikken, som gjorde at noen nysgjerrige hoder begynte å vende seg mot oss. Jeg bet tennene sammen og prøvde å krympe meg slik at folk ikke skulle få et så godt øye på meg. Heldigvis mistet dem like fort interessen og gikk tilbake til det de holdt på med.

Raskt trengte Hedda seg forbi ett par lettkledde kropper før hun endelig nådde meg. Hun tok tak i skulderen min og klemte den mykt.

"Jeg så at du falt, men da jeg prøvde å komme bort til deg ble jeg bare dyttet bakover av andre. Snakker om folkeskikk," sa hun og så irritert bort på de dansende folkene bak oss. "Men går det bra med deg, vennen?" Hun så nysgjerrig bort på der mannen holdt albuen min, før øynene hennes utvidet seg da hun oppdaget blodet. "Du blør jo!" utbrøt hun sjokkert.