slåss for frihet

Epilog

Månedene gikk, pappa fant mamma, og skilte seg fra konen i Roma. Mamma hadde dratt over grensen til Sveits, og bodde i Alpene. Hun visste at jeg var en del av Colosseum, hun hadde fulgt med på meg med hjertet i halsen hver gang jeg så ut til å tape. Hun hadde alltid håpet at vi skulle ses igjen. Da vi nådde henne var det som om siste brikke falt på plass i puslespillet mitt, hun var så lik meg, eller jeg var så lik henne. ''Det var vanskelig Alessia, det var vanskelig å presse ut en yngre og mer perfekt versjon av seg selv, og så forlate henne i det helvete der, men var det ikke verdt det nå når vi så fikk se
hverandre igjen?'' Ordene hennes brenner seg inn på hukommelsen min. Jeg vil aldri kunne glemme stemmen eller fjeset hennes om vi noen gang skilles fra hverandre igjen. "Man elsker ingen som man elsker sitt barn." Svarer jeg med et smil. "Du gjorde bare det som var best for meg!" Hun hadde fortalt meg om alle som ønsket oss død, og at det var derfor hun forlot meg i Colosseum, tro det eller ei, men det var det tryggeste der og da.

Den dagen jeg dro fra Colosseum sendte de Alessandro rett på sinnsykehus, jeg fikk en telefon fra han en stund tilbake siden, han beklaget seg, og unnskyldte seg, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne unnskylde han, men jeg har aldri møtt et menneske som er så falskt som han viste seg å være. Mamma sier at dette sinnet vil gå over, men det tror ikke jeg noe særlig på egentlig, jeg vil aldri glemme dette. Mamma sier at hun vet hvordan jeg har det, og jeg lurer på hva hun har vært gjennom.
Det er trist at du og Dorian døde før dere fikk vite hvem Alessandro virkelig var, eller kanskje det egentlig var like greit?

Jeg mistet aldri kontakten med Melissa og Flavia, de kom opp til oss her i sveits en gang. Det var fantastisk å se dem igjen, men likevel så trist, jeg hater grunnen til at vi ble kjent, og hvor det skjedde, og hvorfor det skjedde, men jeg ville egentlig aldri i verden ha byttet bort dette nye vennskapet mot noe!

Jeg skulle virkelig ønske jeg forstod hvorfor vi ble flyttet på, hvorfor Colosseum forandret seg så drastisk, hvorfor de puttet oss i par, og hvorfor vi var der, og hvorfor de likevel drepte deg og Dorian. Det var noe jeg aldri vil klare å forstå, pappa vet det heller ikke. Jeg skulle ønske at de øverste lederne ville fortalt oss hvorfor de opprettet Colosseum, jeg vil bare vite hvorfor.

Skulle virkelig ønske du fortsatt var her Bianca, så du kunne få møtt din søster Melissa, jeg tror egentlig du visste at dere var søsken, du visste alltid mer enn du ga inntrykk for. Jeg er så glad i deg Bianca, jeg vet ikke hvordan jeg har klart meg uten deg de siste månedene.
Noen ganger ønsker jeg meg opp til deg også, men jeg vet at du helst vil se at jeg får et langt liv og kommer til deg når min tid virkelig er inne.

-Din Alessia

Jeg legger fra meg pennen og ser mot vinduet, hvor mamma står på gresset med den lange gammeldagse kjolen og synger mot stupet rett ved den gamle hytten vår. Hun jodler. En tradisjon her i sveits, vår type sang. Jeg smiler, det er faktisk moren min jeg ser på, min virkelige mor. Jeg reiser meg og går mot peisen i rommet, jeg holder brevet, og leser det en siste gang. Så legger jeg det på flammene, og ser ordene mine brenne vekk. Jeg trekker pusten dypt, og sender mine aller siste tanker til Dorian og Bianca. Jeg elsker dere. Jeg tar et skritt tilbake og ser ordene virkelig gå opp i flammer, mens jeg tar inn den svake lyden av mors sang. Jeg hvisker så jeg selv så vidt kan høre det, skulle tro jeg bare tenkte det. Jeg elsker dere.

---------

A/N: Hei!! Forfatteren her! Håper at dere lesere likte historien!! Jeg har jobbet med denne historien lenge nå, og dette er bare førsteutkastet mitt, jeg postet dette med en gang det var ferdig, og jeg ser på det som det værste jeg har skrevet, selv om jeg liker historien i seg selv..:)
Håper dere har tips om hvordan jeg kan forbedre ting, eller om ting i denne historien har vært uklare, eller vanskelig å forstå. Plis kommenter om det er en eneste liten ting dere lurer på eller bare vil si, uansett hvor sent dere måtte kommentere.
Tusen tusen takk for at dere har lest boken min! Jeg håper virkelig at dere likte den, og følger med på de andre historiene jeg poster!
Jeg er så utrolig takknemlig for dere alle!!
Hilsen Liva