slåss for frihet

XIX

Kapittel nitten

Jeg gråter, nok en gang, ned i knærene mine. Jeg ser fjesene til folkene jeg bryr meg mest om her i verden. Hulkene blir høyere og høyere når jeg når Alessandro sitt ansikt. ''Alessia, du vant!'' Jeg hører stemmen til Melissa som en hvisken bak lydene fra sverdet mitt mot løve-huden. Jeg kvepper hver gang jeg hører og ser for meg hvert slag mot løven, så ser jeg livet renne ut av øynene på den. Jeg snur meg, og kjenner den skadde og blodige løvepelsen. ''Jeg gjorde det igjen.'' Hvisker jeg mellom hulkene. Jeg kjenner hender dra meg opp, jeg har så lyst til at det skal være Alessandro, min Alessandro, og at jeg skal se rett inn i de svarte øynene hans når jeg åpner mine grønne, men jeg hører svakt Melissa sin stemme bak gråten min. Jeg åpner øynene, og blunker vekk tårene. ''Jeg så Bianca.'' Gråten er vekke, og stemmen min er tydelig og sterk igjen. Tårene mine er gnidd rundt fjeset mitt og blandet med blodet fra kampen. ''Jeg så henne Melissa.'' Fortsetter jeg. Jeg kan skimte tårer blinke i øyekroken hennes. ''Alessia, vet du hva Dylan nettopp fortalte meg?'' Jeg rister på hodet, hun virker så trist, så jeg er ikke helt sikker på om jeg vil vite det egentlig. ''Bianca var søsteren min, men vi ble skilt fra hverandre, det var det tryggeste, Alessia, hun var søsteren min, og jeg fikk aldri fortalt henne det, jeg fikk aldri snakket ordentlig med henne, hun var en legende der inne, for høytstående.'' Hun tørker en tåre, og jeg griper fjeset, og ser inn i øynene, som jeg nå kan se ligner Biancas ene øye. ''Jeg kan se det Melissa, dere er så like.'' Hvisker jeg. Hun ler svakt, det er som en hvisken. Jeg kjenner et hardt klapp på skulderen, og snur meg og ser Dylan. ''Godt gjort Alessia. Her skilles våre veier.'' Jeg smiler og klemmer han raskt. Han snur seg og går, jeg vet ikke hvor han vender nesen hen nå, jeg vet ikke hva jeg selv skal gjøre nå. ''Vi mister ikke kontakten Melissa!'' Sier jeg og klemmer henne igjen. Jeg dra meg ut av klemmen, og ser på henne. ''Aldri.'' Svarer hun, vi snur oss begge og går. Jeg snur meg igjen og roper. ''Jeg er så lei meg for Lucas'' Hun snur seg og rister på hodet. ''Han er på et bedre sted, det er verre for deg som har mistet Alessandro så langt vekk, mens han fortsatt er rett foran øyne dine.'' Hun smiler trist og gjør en liten bevegelse med armene, som et unnskyld. Jeg smiler trist og snur meg igjen, jeg begynner å løpe, jeg vil finne Alessandro for å se om han fortsatt er det nervevraket jeg forlot.

Han sitter på et av setene på tribunen. Pappa sitter vedsiden av han. ''Det er umulig å nå inn til han for meg, du må gjøre et forsøk Alessia.'' Sier han. Jeg tar meg til hodet, det er først nå jeg merker hodepinen etter alkoholen. ''Jeg kan gjøre et forsøk.'' Jeg overtar plassen etter pappa, og legger hånden min på ryggen til Alessandro. Han stirrer tomt ned i bakken. Jeg ser opp på pappa, han nikker, snur seg mens han tar opp en telefon og går. ''Alessandro? Du gikk glipp av alt. Jeg slo løven.'' Ordene setter seg fast i halsen min, det føles ekkelt å uttale dem. ''Alessandro, Bianca var søsteren til Melissa, kan du tro noe sånn?'' Klumpen bare utvider seg, tenk om han blir slik for alltid. ''Jeg elsker deg Alessia.'' Hvisker han, og det er nokk til å knuse hjertet mitt.

-----

A/N: Dette er det siste kapittelet i denne historien, men det kommer en epilog om bare noen timer, og jeg holder på med en oppfølger. Oppfølgeren vil nok ha en annen hovedperson enn Alessia, det er en jeg har angret litt på hvordan jeg skrev skjebnen til, en jeg vil tro de fleste vil bli glad for å se igjen. Skriv i komentarfeltet hvem dere tror/håper det blir, og kanskje jeg avslører tittelen etter epilogen :)