slåss for frihet

XII

Kapittel tolv

''Hva skjer her?'' Spør han rolig, det er noe skremmende over roen hans. ''Nei vi snakket bare om hvor mye vi gledet oss til reality programmet.'' Smiler jeg fake, en tanke for sløvt, for han merker løgnen. ''Jeg tror deg ikke, jeg tror dere to er med i en egen liten motstandsbevegelse, og jeg tror de 4 andre vennene deres også er med der.'' Han smiler da han ser det skremte utrykket i fjeset til Alessandro, men jeg lar ikke haken glippe så lett. ''Eh? Hæ?'' Spør jeg, og prøver så hardt jeg kan å virke forvirret. ''Tro meg, jeg har holdt et åpent øye med dere, jeg vet at dere vil gjøre motstand, men det er greit, det er derfor jeg er her, dere skjønner, for mange år siden døde sønnen min på en arena her inne.'' Han rensker strupen, og retter på den svarte dressjakken han alltid går med. ''Det var på den tiden det bare var gutter her inne, og de ble stemt til å være med, den gangen da deltagerene var enda eldre enn dere. Jeg er her for å samle de som vil gjøre opprør, og starte det, så det var en grunn til at jeg tvang styret til å matche dere to, men jeg klarte ikke hindre drapene på vennene deres Bianca, og Dorian, jeg beklager.'' Det snører seg i halsen min når han sier dette. ''Så han, han vakten som førte oss til rommet den dagen, var, er han en del av dette, for han sa, jeg... han sa 'det er en grunn til at dere to ble matchet, det er kun en ting som kan holde deg i livet der ute.' Jeg vet ikke.... Er han?'' Spør Alessandro, og hele han skjelver, jeg tror han er klar nå. 'Å, du mener Armando? Ja, det er oss to og Katarine, om dere husker henne, og treneren deres, Melissa som tar del i dette.'' Sier han. ''Noen flere av gladiatorene?'' Spør jeg spent. ''Ja, nå har jo dere to alliert dere med Melissa, Flavia, Edoardo og Lucas, og jeg har holdt øye med en jente til, Stella, vet dere hvem jeg tenker på?'' Spør han og jeg tar ordet. ''Ja, hun bodde vegg i vegg med meg og Bianca før.'' Sier jeg, og før han rekker å svare fortsetter jeg med å spørre ''Hun Katarina, den tattoveringen hennes, det er 'hope' det står på den sant? Den symboliserer opprøret sant?'' Han studerer meg fra topp til tå der jeg sitter oppelent mot sengeryggen bare iført den alt for store te-skjorten jeg bruker til nattdrakt. ''Du er ikke så dum som du ser ut til.'' Smiler han, kom, dere må møte de andre opprørerene, dere skal alle filmes for reality programmet, og jeg tror vi skal bruke den iden din Alessandro, om å klage, og holde fremtidige påmeldinger av barn så langt borte som mulig.'' Han åpner døren, og gestikulerer til at vi skal gå ut. ''Bare gå kledd som det der Alessia, de andre ser ikke særlig mye mer freshe ut.'' Smiler han da han merker at jeg nøler, men jeg går forbi han likevel.

Han hadde rett, ingen av de andre så særlig freshe ut, jeg så jo nesten ut som om jeg kom rett fra en galla sammenlignet med mange av de andre. Jeg satte meg vedsiden av Flavia og Edoardo. Det svarte håret til Flavia var som et stort kråkereir på hodet hennes, hun hadde mislykket prøvd å sette det opp i en aldri så liten dott.

Før jeg fikk snakket med noen av Flavia og Melissa kom Dylan inn igjen, jeg hadde vertfall fått presentert meg for matchene deres. Dylan hadde med seg en liten jente, Stella. Jeg kan så vidt huske Stella, jeg delte rom med henne i 2 år da hun var ny her, men så fikk jeg rom med Bianca istedenfor, Stella er ett år yngre enn oss, så i grunnen skulle jeg ikke fått delt rom med henne i det hele tatt. Stella er liten og spinkel med null muskler på kroppen, men likevel er hun bedre i ringen enn noen andre jeg har sett. ''Det er god at det vertfall er noen kjente her.'' Sier Stella når hun setter seg ned, hun sitter på skrå ovenfor meg, og smiler. ''Ja, men det begynner å bli lenge siden sist nå.'' Svarer jeg. Jeg tror Stella legger merke til hendene til meg og Alessandro, som er flettet inn i hverandre på bordet, for hun skifter tema ''Dere er heldige som har matcher dere liker, min match er en dust.'' Jeg smiler medfølende til henne, og hun tørker en tåre, jeg tror historien hennes kanskje er en smule verre enn den virker. Men før jeg rekker å spørre begynner Dylan å forklare hva vi skal gjøre når vi blir filmet, så blir vi dyttet ut av rommet, og stilt opp i kø for å bli intervjuet, matchingpar for matchingpar, noen har hentet Stella sin partner også, men ingen av dem virker noe særlig glad for det, dette må være den verste matchingen som er gjort noen gang.

Jeg ler mens Alessandro forteller om da vi ble matchet, når han så meg gå mot scenen for så å bare stå å vente på sitt eget navn. ''Jeg hadde sikkert gått opp uansett hvem de hadde ropt opp, så høyt skrek tankene mine navnet mitt.'' Han lo litt mer, og jeg smilte flaut. Han flettet fingrene sine inn i mine, Han så ned på dem, og så rett inn i kameraet, men begge skal ut så fort vi kan.'' Jeg så opp på han, han strammet kjeven, så jeg tok ordet for å la han slippe. ''Vi har det egentlig ikke så alt for bra, herregud vi har det mye bedre enn vi hadde det i det gamle Colosseum, her har vi skikkelige senger å sove i, og et bad med varmt vann, men vi innser hva vi skulle hatt, men ikke har, altså jeg kunne fint sovet på en tynn madrass rett på steingulvet, og dusjet i isvann om det hadde betydd frihet for meg.'' Jeg sukker men fortsetter ''Etter jeg så Bianca ligge død inne på arenaen, og etter å ha sett Dorian falle fra muren, og dele seg i to, død, Innser jeg hvor sykt dette samfunnet egentlig er.'' Alessandro kniper meg lett i hånden, men jeg kan ikke slutte nå, det bare renner ut av meg, på lik linje med tårene som fukter det hvite ansiktet mitt, og det brun-røde håret mitt. ''Jeg vil hjem, da mener jeg ikke hjem til mamma og pappa, jeg vil finne det stedet jeg virkelig hører hjemme i, stedet som var ment for meg.'' Jeg legger hodet i hendene, men lar ikke hulkene jeg sitter inne med sleppe ut, jeg bare sitter sånn, lenge, helt til Alessandro hjelper meg opp fra stolen, og ut av rommet. Vi var de første til å bli intervjuet, så alle de andre ser meg når jeg går forbi, jeg hører et lavt klynk unnslippe Flavia når vi går forbi, men det er det, og det er vel like greit egentlig, jeg kunne trengt litt ro nå.

Så fort vi er tilbake i leiligheten vår detter jeg ned på sengen, og gråter ned i puten, helt ærlig visste jeg ikke egentlig hvor jævlig dette sånn egentlig var før jeg sa det selv. På min egen lille og rare måte er jeg litt glad for at jeg sa det, at jeg innser hvor jævlig jeg har det, så jeg skal ut, men jeg venter ikke en dag til. Før jeg rekker å reagere banker det på døren, jeg setter meg opp i sengen, og ser på Alessandro, han skjønner ingen ting han heller, men han går og åpner. ''Oj, hei deres.. um.. majestet?'' Hører jeg, så jeg reiser meg, og går bort til døren, det er så stille i rommet, den eneste lyden er mine bare bein som går over gulvet ''tip tap tip.'' Når jeg når bort, og kan se ut får jeg hakeslepp så det synger etter, det var det jeg trodde, men ikke håpet, i døråpningen stod pappa. ''hva gjør du her?'' Dette spørsmålet var det som skrek høyest etter svar. ''Du må ut i en kamp, de vil bruke deg som prøvedukke.'' Sier han med en trist maske. ''De?'' Er det eneste jeg spør om. ''Hvem er de, pappa? Eøeh jeg mener keiser.'' Storter jeg. ''Hør her jenta mi, ikke kall meg keiser, jeg er fortsatt faren din vet du, og jeg skal ha deg ut nå, jeg har gjort en avtale okei? Du får sleppe ut herfra om du vinner denne kampen, men om du taper dør du, forstått?'' Sier han. ''Men Alessandro, og Flavia, Melissa, de andre da?'' Spør jeg. ''Hør her, jeg har tatt del i motstandsbevegelsen, og mitt første trekk er å få deg ut.'' Jeg bare stirrer målløst på han.

Så står jeg igjen i omkledningsrommet, det som gjør mest vondt er at Bianca var i livet forrige gang jeg stod her, et annet problem jeg nå har er at jeg ikke skal kjempe mot mennesker heller, men en tiger. Pappa fortalte meg at ''De'' vi sette i gang flere kamper, men disse skal være mindre, og at de snart vil ta inn folk fra fengselet i tillegg til oss som kom hit da vi var 5 år, ''de'' vil at tyver skal slåss her, helt uten trening, for så om de vinner skal de løslates, og om de taper er de død. Jeg skjønner ikke dette lenger, de forandre så mye på alt nå, de kommer bare til å ende opp med et publikum som kjeder seg for mye fordi de ikke lenger skjønner hva som skjer når de ser på. Den store jerndøren åpner seg, og seg står ansikt til ansikt med tigeren.

Ja, det begynner å bli en stund siden siste oppdatering nå, men pytt pytt. Bedre sent enn aldri