Gift med selveste djevelen

Møte med djevelen

*Vennen faren din trenger hjelp*mobilen er bombardert med meldinger. Den siste får hjertet til å begynne å dunke,jeg blir stresset. Vet at mor ellers ikke hadde skrevet dette hvis ikke det virkelig hadde skjedd noe. At far er i trøbbel er ikke noe nytt lenger,men jeg blir skremt, for at han kan ha gjort noe lignende som sist. Nemlig spilt bort penger. Mens jeg skifter ut av uniformen ringer mobilen,jeg svarer fort da jeg ser at det er mor

"hei"

"vennen vekket jeg deg?"stemmen hennes hørtes sliten ut. Hun hørtes sliten ut

"hva har skjedd?"spør jeg,setter henne på høytaler og skifter. Hun sukker,hvisker navnet mitt

"skal du på jobb vennen?"jeg kaster uniformen i skittentøyet,får på skoene og jakka

"nei mor. Jeg har allerede vært på jobb og slutter nå"

"åh så bra vennen. Gikk det greit?"

"hm det var en rolig natt. Fortell hva som har skjedd"

"faren din har..han..skylder noen penger..sjefen hans har funnet ut at han ikke har betalt alt..men halvparten "hjertet mitt synker ned til føttene mine, jeg svelger hardt

"hva..?"

"vennen de er farlige folk..de sporer telefonen vår..og står på vakt utenfor..du må komme"

"hvor mye?"

"det er mer denne gangen"

"mor hvor mye?"

"en million. .nå til onsdag."

"hva?!"

"han skylder flere millioner. .men en må gis på mandag..og vi er blakk.."halsen min tettes sammen, jeg puster med munnen

"kom hjem..de vet om hvor du bor..og faren din er redd de skal gjøre deg noe.."plutselig går alt i sakte film og jeg tenker på den fyren jeg har sett flere ganger, utenfor hybelen, i bussen og på skolen

"de kan finne på å skade deg"mor brister i gråt og jeg kjemper mot tårene

"mor..jeg skal komme..ikveld..pass på Kim og deg selv..ikke vær bekymret. ."

"kom hjem". Jeg bruker noen minutter på å samle meg,før jeg åpner døra og går ut. Stopper et øyeblikk,kikker rundt i den tomme plassen på baksiden av sykehjemmet. Da jeg har forsikret meg om at jeg er alene,begynner jeg å gå,med raske skritt. Tårene gjør alt tåkete,hvorfor må far alltid ødelegge alt,hvorfor må jeg og mor alltid rydde etter han? Mens jeg sjekker tiden for bussen,hører jeg skritt over veien. Jeg kikker over og som fryktet er det den unge mannen igjen,den samme mannen som har fulgt etter meg de siste dagene,jeg finner fort mobilen frem,vet ikke hvorfor,i samme øyeblikk kjører bussen inn og bena går av seg selv. Jeg klatrer i bussen uten å se meg bak,finner plass og får på hetta. Over veien ser jeg han stoppe i sporene,så kjører bussen og øynene våre møtes.

Jeg pakker alt jeg rekker, tar med det viktigste. Trekker ut alle stikkontakter i samme slengen,så får jeg på jakka,skoene og låser meg ut. Det er musestille i gangen,slik det pleier å være på søndager,jeg tenker på nabogutten Seb,om jeg skal stikke innom for å si at jeg blir borte en stund,men så tenker jeg på bussen og blir skremt for å miste den. Den går en gang i timen på søndager så det er ingen vits i å ta noen sjanse,derfor går jeg fort. Ut av blokka"hei sann!"stemmen får meg til å fryse til. Rett foran står nå den mannen,som har holdt øye med meg de siste dagene. Han står i mørke klær,lent mot en bil

"er du klar?"spørsmålet setter meg ut og jeg strammer armene rundt baggen. Stirrer på han som retter seg

"du kan få snakke med faren din"hva sier han? Jeg står der frossent,skjønner ingenting. Han rekker over en mobil,da jeg ikke reagerer setter han på høytaler og stemmen til far sier navnet mitt. Da rykker jeg til,fører fort fingrene rundt mobilen