Gift med selveste djevelen

Kontrakten

Hele den dagen er håpløs,uansett hva vi gjør så går ikke ting vår vei. Mor og far ringer nærmeste venner for å be om hjelp,men ingen av dem har en så stor sum å låne ut,ikke på så kort varsel. De kan heller ikke ta imot oss og vi blir nødt til å trygle mannen som nå går meg på nervene. Han selv dro,men har vaktene sine stående igjen utenfor huset. Det så jeg når jeg skulle følge Kim til skolen,da kom de frem,høye menn i dress som ba oss trekke oss tilbake. Vi blir med andre ord holdt fanget inne.

De få timene tikker av gårde,han er tilbake mot kvelden og forlanger at vi forlater huset,jeg synker sammen mot trappene. Hører far trygle,be om mer tid,men han er fast bestemt på å gjøre livet surt for oss. Tilslutt går jeg ned,de står i inngangen,han ser mot meg. Med de mørke øynene,tar et skritt nærmere,far trekker seg til siden

"vi..har ingen steder å dra"hvisker jeg,møter øynene hans

"det skulle faren din tenkt på før han lånte penger"han har fullstendig rett,men det er en måte på. Han kan jo ikke kaste oss ut av huset

"jeg vet det..men nå har vi ingen andre valg"far nikker

"vi skal betale tilbake..vi må jo når vi skylder deg..men kan du gi oss litt tid..la oss få noen dager på å skaffe oss et sted å bo"

"Vladimir vi skal betale tilbake..vi skal bare"sier far,men han holder hånden mot han,for å be han bli stille. Jeg drar fingrene gjennom håret

"dere fikk hele dagen idag. Nå tømmer vi huset"i det jeg tror han skal gi etter,vise at han også er et mennesket og har et hjertet,sier han dette. I neste øyeblikk kommer de høye mennene inn,begynner å bære på møbler. Da de går opp,følger jeg etter,ber dem stoppe

"faen heller er dere noen jævla mafia gutter?! Dere kan jo ikke,vent vent!"en av dem dytter mot meg,får meg til å falle. Jeg tråkker feil,kjenner høyre foten gi fra hjerteskjærende lyd og smerte. Mor kommer fort,hjelper meg opp

"vennen ikke..prøv å stoppe dem..De er farlige"

"men vi kan jo ikke bare la dem ødelegge huset vårt"

"bare pakk sammen og la dem gjøre jobben sin"jeg gir ikke etter. Følger etter dem ned trappene,prøver å holde dem igjen,men de er som noen kjemper. Far sitter ute,ser helt ødelagt ut,mor og Kim kommer også etter. Da de bærer ut lekebil senga til Kim får jeg nok og går mot dem,går til angrep

"få dere vekk herfra! Ellers sverger jeg på å ringe politiet!"

"Lea! Stopp stopp!"mor og far kommer løpende etter,men for å stoppe meg,jeg hopper på den ene mannen,over skulderen hans,klorer han. Men han griper håret mitt,skyver meg vekk så jeg flyr i lufta og lander på ryggen. Sjokkert over å ha blitt slengt i lufta blir jeg liggende i noen lange sekunder,så kommer smerten og tårene. Jeg retter meg,langsomt,mor kommer etter,holder rundt meg. På den andre siden kommer mannen som nå ser forbanna ut,med svarte øyne kommer han,far prøver å stoppe han,men han blir dyttet vekk. I det han nærmer seg,blir han holdt igjen,av ingen andre,men sjefen til far. Han som er grunnen til alt

"rør henne og jeg vil skyte deg her og nå"ordene sender frysninger i hele kroppen. Jeg lar tårene renne nå,fordi jeg er redd,fordi jeg innser at vi er fortapt. At det ikke er noen håp

"Lea"han kommer fort. Jeg rygger unna mot mor,det får han til å stoppe

"det..skulle ikke ha skjedd. Har du det bra?"hvorfor faen bryr han seg plutselig? Hvorfor i all verden bryr han seg om jeg slo meg,om jeg er skadet

"er. det ikke dette du ønsker?"spør jeg gjennom tårene,han banner lavt

"ønsker du ikke å straffe oss?"