Gift med selveste djevelen

Assistent

Far snakker om mannen for resten av dagen,forteller hvor lykkelig han er for at første dagen min på jobb gikk bra. At jeg ble "akseptert"som assistenten hans, og mener at det vil være slutten på problemene våre. Jeg selv har ennå ikke fått det hele inn i hodet,ikke forstått hva han gjorde og mente. Han stod og truet familien min på livet,kastet oss ut på gata på kvelden,jeg angrep han,prøvde å klore han,men lyktes ikke. Vi fikk en start som ingen kunne tenke seg,men nå er han plutselig snill,plutselig vil han ha meg for å jobbe for han. Hvorfor,jo fordi som han selv sa,for første gang følte noe. At jeg hadde holdt han våken,hva betyr alt dette? Han kan ikke være så syk at han mener han har falt for meg,fordi jeg hoppet på han og gikk til angrep? I såfall er han virkelig ikke frisk.

Jeg søker opp adressen på kontoret,det nye hvor jeg må møte opp imorgen. Adressen vises ikke på nettet,jeg skjønner ingenting,men er for sliten og trøtt. Selv om jeg ikke gjorde så mye idag føler jeg meg utslitt,fordi jeg var så anspent,fordi jeg var så redd,så stresset.
Jeg rekker å dusje denne gangen,skifter til en sommerkjole,selv om det begynner å bli kjølig er det alt jeg har igjen av klærne mine her,resten tok jeg med sist jeg var her. Nede er mor også oppe,hun lager matpakke til Kim

"vennen skal du begynne å jobbe for han nå?"

"jeg får mer informasjon idag"

"vennen gjør ditt beste nå,vi trenger tid". Utenfor står det en mørk bil,jeg stopper opp,lurer på hvem det er da en ung man klatrer ut

"Vladimir har sendt meg for å hente deg".

Det er kanskje like greit,jeg fant ikke adressen og måte drive og lete. Bilen kjører i over en halvtime,snart er vi omgitt av mørke trær på begge sider,det føles plutselig skummelt å være helt alene med en fremmed mann. Langsomt finner jeg frem mobilen,taster nummeret til mor bare for å spørre om hun skal på jobb hun og,men får ikke signal. Da begynner hendene mine å føles klamme,hjertet slår et hakk fortere. Jeg burde aldri sagt ja til å komme med han,jeg burde ha bedt mor kjøre meg av

"jobber faren din for han?"mannen snakker plutselig,stemmen får meg til å skvette og jeg tar meg til hjertet,kikker mot han foran

"hm?"

"hvordan kjenner du Vladimir?"ja,hva skal jeg si?

"vi..jeg gjør ikke". Han spør ikke om mer,bilen kjører et stykke til. Så kjører han foran en villa,omgitt av fjell og natur. Jeg ser ut mot mennene som står i dress,med våpen. Døra mi åpnes,jeg klatrer ut,går etter. Opp trappene,det blåser allerede så jeg føler meg kald,fører armene rundt meg. Inn dørene kommer vi til en diger sal,det ser ut som en film. En eldre mann kommer til oss,sier noe om å ta meg med til Vladimir,jeg får av skoene. Går etter opp trappene,til enda en diger sal som ser ut til å være en stue. Det er sofa i burgunder farge,med diamanter,det står damer og rydder,alle kledd i svarte skjørt og hvite bluser med forkle rundt livet.

"Du kan vente her,han har fått en viktig telefon"jeg takker mannen,stiller meg til siden. Da han går,kikker jeg rundt mot møblene,i mørke farger. Stolen til siden virker fristende,jeg setter meg,kjenner på det silkemyke stoffet i mørkeblå farge som ser svart ut på avstand,på de høye veggene henger det malerier. Av landskap og natur,jeg reiser meg,ser ut av glassdøra. Forsiktig drar jeg i skyvedøra,tråkket ut mot gresset.

"Ja mor jeg lover"stemmen hans skremmer meg og jeg ser mot siden,øynene våre møtes. Han ser overrasket ut,før han kaster bort mobilen til en mann som står i nærheten. Så kommer han,jeg fører hendene sammen,hvisker unnskyld

"jeg..mente ikke å avbryte"han rister fort på hodet,ber meg komme

"når kom du?"jeg går etter,ut til verdens største hage.