Smykket (bok 1. Et møte med tiden)

Kapittel 6

Hvor var Camilla's mor nå? Camilla gikk på leting nok en gang, men moren var vel gått ut igjen.
Hva skulle hun gjøre ute når hun allerede har vært ute i regnet og på butikken? Camilla gikk ut for å se.
Hun var kommet utfor huset og nå lette hun etter moren med blikket, men moren var ikke til å se på grunn av regnet. da Camilla så nærmere, skimte hun plutselig moren gjennom regnet. Hun gikk mot skogen Camilla brukte så ofte å være i. Hva hadde moren glemt der? Det var Camilla's og onkelen's skog de brukte å være i, ikke moren's.
Camilla sprang etter moren for å spørre hva hun ville i skogen. Da hun var kommet frem til moren, stoppet Camilla henne.
«Hvor er det du skal?» sa Camilla med sin irriterte stemme.
Moren så ikke på Camilla i det hele tatt. Hun så bare rett fremfor seg og ga ikke tegn på reaksjon.
«Hvor er det du skal, mamma?» gjentok Camilla.
Moren løftet ikke blikket, men svarte allikavel denne gangen. Det var det viktigste for Camilla nå.
«Jeg skal i skogen.» sa moren med sin vanlige mørke og mystiske stemme.
«Hvorfor det?» sa Camilla høgt.
«jeg må sjekke noe.» svarte moren og gikk fremover mot skogen uten å si noe mer.
«Hva er det du må sjekke i skogen min?» Utbrøt Camilla irritert nok en gang.
«Noe...» moren økte farten.
Camilla ga opp å snakke med moren siden det ga aldri noe resultat.
Nå sto hun bare der i regnet å ble gjennomvåt, mens hun så på at moren gikk lengre og lengre inn i hennes og onkelen's skog.
Men greit nok var vel det. Moren var nesten aldri der, men nå skulle hun sjekke noe. Hva? Hva hadde hun trengt å sjekke når hun aldri var i skogen uansett. Mystisk.
Isteden for å gå etter moren å spionere på henne, sto Camilla i regnet og så dumt mot moren. Camilla hadde så mange tanker og spørsmål akkurat nå, men hun valgte ikke å finne ut svaret på ett av dem.
Camilla bare sto og klarte ikke å bevege seg, før lynet slo, og Camilla skvatt til. Det var som om hun våknet, derfor forsto hun at det ikke var så smart å stå ute når det lynet og så klart, regnet.
Moren var det ikke noe å gjøre med. Så sta som hun var, var det vanskelig å få henne hjem eller andre plasser. Derfor lot Camilla moren gjøre hva hun ville. Det var hennes liv, og hun var heller ikke et barn som var nødt til å bli passet på av voksne.

Camilla kom inn i gangen, og det dryppet regn ned fra henne. Hun skyndte seg å skifte de gjennomvåte klærne til rene, varme og tørre.
Etterpå gikk hun alene opp på rommet. Som vanlig, alene.
Hun slo på det bleke nattlyset oppfor sengen, siden det var bekmørk ute.
Camilla tok frem sin bok fra ryggsekken, og begynte å lese stille for seg selv.
Det gikk ikke et kvarter før Camilla sovnet. Hun sovnet alltid så fort. I bilen sovnet hun på et blunk, på sofa sovnet hun fort, til og med på skolen kunne hun sovne hvis det ble for kjedelig for henne.
Nå sov hun. Dypt som vanlig.
                                             ***
Camilla visste godt at hun var i en drøm. Dyp søvn ga henne alltid fargerike, klare drømmer som fortalte henne fremtiden, men Camilla trudde aldri på drømmene og hva dem sa til henne. Hun visste ikke hvor hun var denne gangen, siden denne gangen var ikke hun i skogen med trær. Hun så ingen. Det gjorde hun heller ikke i den første drømmen, men hvem visste? Kanskje noen kom etter hvert, som de gjorde i den første drømmen?
Camilla sto alene. Hun fikk ikke til å bevege seg. Ikke  en muskel.
Hun kunne bare se seg rundt, men ikke gå eller bøye seg.
Camilla sto i barfot og den hvite silkeaktige kjolen, som førstegangen.
I den første drømmen var det helt stille, men her hørte Camilla rare lyder. Det hørtes ut som om noen danset vilt og hadde det morsomt ved et bål. Som om det var fest. Camilla så ingenting. Alt rundt henne var tåke, derfor var det ingenting å se.
Plutselig begynte fotene til Camilla å bære henne fremover til et ukjent sted. Igjen.
Hun kunne forvente hva som helst. I hennes første drøm ble hun tross alt dyttet i et blått bål uten å brenne.
Camilla ble bært gjennom tåken til en stor stein. Den lignet på den steinen onkel og Camilla brukte å være ved, men denne steinen i drømmen var bare mye større og høgere. Det var det eneste som skilte den virkelig steinen fra steinen i drømmen.
Hun begynte automatisk å klatre opp på den, og da hun kom opp så hun hvor de rare lydene kom fra. Hun så en indianerstamme som danset rundt et stort bål. Bålet var helt naturlig denne gangen.
Camilla tenkte med en gang på onkelen sin som hadde fortalt at indianerstammer enda fintes.
Indianerne danset og hoppet rundt bålet i ring. De ropte noe og var glad for noe. Når Camilla prøvde å høre hva indianerne ropte, hørte hun først ingenting, men da hun virkelig lyttet nærmere, hørte hun dem si hennes navn.
Camilla sto sjokkert og prøvde å høre hva de sa om henne.
«Camilla kommer tilbake! Camilla kommer tilbake!» fortsatte indianerne å rope, mens de danset vilt rundt bålet.
Camilla sto bare å prøvde å tolke hva indianernes ord betydde. Hun kan jo ikke komme tilbake til et sted hun aldri har vært på, til ukjente indianere. Det var jo bare tull!
Camilla sto å lyttet en stund til, men indianerne sa bare at Camilla skulle komme tilbake, om og om igjen. Plutselig ble hun bært av fotene hennes til et nytt sted. Det så ut som om hun bare hadde gått noen meter fra steinen og indianerne, men da hun så seg rundt, var det ingen stein der lenger og det ble stille.
Tåken begynte sakte å forsvinne, og det så ut som et moment fra en film. Camilla sto bare og ventet på det neste som sku skje med henne.
Plutselig ser hun noe. All tåken hadde samlet seg i en stor haug, og så nå ut som et menneske av tåke, siden den tåken lagde en silhuett av et menneske.
«følg alltid med og følg alltid etter! Vi trenger din hjelp, og kun din. Ingen andre kan hjelpe...» sa en stemme som etter hvert stoppet opp. Det var den kvinnelige og umenneskelige stemmen Camilla hørte i dusjen. Hun fikk veldig vondt i hodet siden alle tankene hun hadde, plaget henne.
Plutselig fant tåke mennesket frem et smykket og strekte seg for å gi det til Camilla.
Camilla så nesten ikke fargene, men det var nok for å forstå at det var et smykket. Hun skulle ta imot smykket, og idet hun var borti det... bråvåknet hun.
Camilla gispet etter luft og så fort på klokken. Det var enda natt, men Camilla var ikke trøtt lengre. 03:15 sto det på den digitale klokken Camilla hadde stående ved siden av sengen. Hun så på den og sukket. Det regnet enda ute, og Camilla tenkte på moren. Hvor var hun nå? Hjemme eller i skogen?
Camilla skyndte seg å stå opp fra sengen, og deretter lete etter moren.
Hun var ikke i huset, og det betydde da at hun var ute i skogen enda.
Camilla ble litt trist, men som hun sa til seg selv; det var moren's liv.

Camilla la seg igjen og tok frem telefonen sin. Hun hadde ikke vært på den i en evighet nå, men hun savnet den ikke.
Hun åpner telefonen sin og merker et lydopptak av onkelen.
«Hei Camilla, ville bare si at du må høre på dine drømmer og dine følelser uansett hvor ville de skal være... for min del.»
Onkelen's stemme var full av redsel. Camilla svarte ikke onkelen, men hun begynte å tenke. Hva hvis Camilla's drømmer var virkelige. De var jo helt ville og ikke til å tro på, men hun ville høre på onkelen's ord. Han visste bedre enn Camilla, men hvordan kunne han gjette om drømmene? Det må vel bare være en tilfeldighet, derfor la Camilla alle tankene fra seg og sovnet på nytt igjen.
Det var bare vanlige drømmer som spilte hos Camilla nå. Ingen drømmer som ville ha skremt Camilla eller latt henne få tenke mye.
Men Camilla smakte på tåke mennesket's ord.
følg alltid med og følg alltid etter! Vi trenger din hjelp, og kun din. Ingen andre kan hjelpe...
Sa Camilla for seg selv et par ganger.
Det som virkelig var rart, var at den kvinnelige stemmen hadde allerede Camilla hørt i sin første drøm og i dusjen. Hvem var det og hva ville den stemmen Camilla? Den trengte Camilla's hjelp, og kun hennes. Hva ville det bety?
Camilla hadde for mye rot i hodet nå og klarte så klart ikke å sovne, derfor ringte hun onkelen sin,
men ingen svarte.
Camilla følte seg ensom. Hun snudde seg slik at hun lå behagelig, lukket øynene og husket plutselig–brevet.