Kapittel 4

27 2 1
                                    

Oh nei! Camilla hadde glemt helt av at det var helårs-prøve. Hvordan skulle hun nå få til å øve hvis den var i morgen?
Camilla var håpløs. Det var så mye å øve på. Hun kunne kanskje litt men hva skjer med resten av kunnskapen?
Hun var sikker på at hun kom til å få stryk, derfor pustet hun bare trist ut.
Da skoledagen nærmet seg slutten og alle begynte å pakke ned bøkene i sekken, satt Camilla stille på plassen. Hun tenkte å øve hele dagen på prøven, men hun forsto at det ikke var nok å øve bare en dag. Denne prøven skulle gå gjennom karakterene, men Camilla hadde lave karakterer fra før av, derfor var det ikke noe problem egentlig. Hun tenkte å få hjelp med øvingen av den geniale onkelen når hun dro hjem, så det var vist ingenting å stresse for.
Klokken ringte og alle sprang vilt ut døren. Camilla var den eneste som reiste seg rolig og gikk forsiktig til utgangen.
Hun gikk til garderobeskapet og åpnet det. Inne i skapet var det tomt. Ingen bilder. Ingen bøker. Bare en ensom jakke som hang og et par sko hun nå skulle kle på seg.
Ute var det vind og overskyet. Solen var helt borte.
Det gjorde himmelen og fargene rundt seg triste og grå.
Camilla gikk hjemover med sekken full av bøker og øve-ark til morgendagens prøve. Den var tung og vanskelig for Camilla å bære, men Camilla fikk det fortsatt til. Hun gikk i noen minutter rett hjem, men plutselig ser hun en kjent svart bil. Det var onkelen's.
Camilla sprang mot bilen og åpnet døren da den stoppet. Hun satte seg i baksetet og lukket døren igjen etter seg.
«Hei! Takk for at du hentet meg!» Camilla satte sekken ved siden av henne og tok beltet på seg.
«Bare hyggelig» onkel vinket til henne uten å se bak fra front setet.
Camilla så ut gjennom vinduet på bilen som vanlig. Onkel kjørte og Camilla skulle bare lukke øynene litt, men det endte opp med at hun sovnet.

Hun våknet og de kjørte enda. De var i en skog med bare furutrær.
«Hvor er det vi er?» utbrøt Camilla.
«Jeg sa jo at jeg skulle ta deg med på en tur idag. Jeg må si deg noe der.» onkel så ikke bak.
«Men jeg visste ikke at vi skulle på den der turen rett etter skolen. Jeg har ting å gjøre!» Camilla hørtes ganske irritert ut i stemmen, men var egentlig ikke irritert. Hun ville bare hjem å øve til prøven fortest mulig, for å ikke få stryk.
«Ja men jeg tar deg med nå. Det er viktig.» onkel hørtes mer rolig og kontrollert i stemmen enn det Camilla var.
Camilla ville si noe mer til onkelen, men lot være siden hun fant ikke på noe mer å si. Det eneste hun ville gjøre, var å sitte og vente på å komme frem.
Sekunder gikk å ble om til minutter. Minutter ble til et kvarter og deretter til halvtimer.
Camilla satt i full stillhet. Hun tenkte på hva onkelen kom til å si til henne. Kanskje ville onkel at Camilla skulle vaske andreetasjen òg for han.
Eller kanskje onkel ville ta henne med på en båttur. Camilla har alltid hadd lyst til å dra på en båttur med onkel. Sist gang hun var med havet, var flere år siden, og det visste onkelen godt.

Bilen stoppet under ett høgt tre som dekte bilen med kvistene og bladene sine. Onkel gikk ut og åpnet døren for Camilla.
Camilla hoppet ut av bilen, men lot sekken fortsatt ligge inne.
De begge dro inn i furu skogen og endte med å komme til et stort berg.
«Vi skal opp.» sa onkelen med en rolig stemme.
«hva?! Jeg vil ikke klatre!» nå var Camilla temmelig irritert.
At hun klatret? Aldri i live!
«Ja, du kan velge to veier. Klatre eller gå rundt på andre siden.» onkel så på Camilla.
«Jeg går så klart rundt.» det irriterte blikket til Camilla vekte endelig følelser i onkelen og fikk han til å le.
«Greit, da er vi to!» så snudde han seg med et smil på fjeset, og gikk.
Camilla sprang etter det forteste hun kunne.

Det gikk noen minutter, så var de oppe på berget. Man kunne se en fin utsikt over alle trærne, men det manglet bare sol for å gjøre synet finere.
«Så, hva var det du skulle si til meg?» Camilla snudde seg bestemt og lyttet nøye til svaret.
Onkelen snudde seg vekk og så ned på bakken idet han begynte å snakke.
«J-jeg fikk et oppdrag på jobb igjen. Jeg kommer om et par dager. Unnskyld.» onkel var trist i stemmen, og det gikk over på Camilla og.
«Må du?» Camilla sine øyne fylte seg med tårer.
«Det er viktig, men jeg skal la deg få nøkkelen til huset, så du kan komme deg inn når som helst. Husk på, det er bare to dager.»
Onkelen smilte trist.
«Du har jo vært på jobb nettopp i flere uker, hvorfor forlater du meg igjen.» tårene rant ned fra øynene og stemmen skalv. Det var to dager, men onkelen forlot henne hele tiden.
Da onkelen merket tårene på kinnene, ga han henne en klem.
«Jeg må dra om en time Camilla. Men du skal få litt lomme penger hos meg, så kan du i morgen etter skolen kjøpe deg noe i nærmeste kiosk.» trøstet onkel Camilla med.
«Jeg trenger ikke lommepengene dine. Jeg trenger deg onkel.» Camilla følte seg svak på innsiden, siden hun følte at onkelen kom til å være lengre borte enn to dager.
«Kanskje du skal la være å dra? Jeg har en dårlig følelse på gang.» Camilla så dypt i øynene til onkelen. Han stirret bare i de tårefylte øynene hennes og deretter så det ut som om han så noe unormalt i dem. Han flyttet blikket brått ned.
«Hva er det?» Camilla var nødt til å spørre siden onkelen ble blek og så syk ut.
«Jeg må dra.» sa han og begynte å gå ned over stien fra berget til bilen.
«Ikke forlat meg her da!» Camilla ble irritert nok en gang.
Onkel svarte ikke. Han så jo ikke ut som han selv engang.
Camilla åpnet bildøren og slengte seg inn i bilen idet onkelen gjorde det samme.
«Jeg trenger hjelp med matte...» sa Camilla stille og så ned.
Onkelen svarte ikke, og det virket som om Camilla bare var usynlig for han akkurat nå.
Flere minutter gikk og etter hvert, slapp onkelen Camilla ut ved morens hus.
«hvorfor mamma's hus? Jeg skulle jo få nøkkelen å være i ditt hus.» Camilla ville ikke til moren. Hun hatet både huset og moren.
Etter Camilla's ord, strekte onkelen seg og ga Camilla 50kr og husnøklene.
50kr var egentlig veldig lite, men Camilla var fortsatt glad for det. Femti var bedre enn ingenting mente Camilla.
«god tur onkel.» sa Camilla trist og ventet på svar, men svaret kom aldri, derfor lukket Camilla bare døren til bilen og så på da onkelen kjørte fra henne.
Trist syn, men det som var virkelig rart var at onkel ikke var seg selv etter å ha sett i Camilla's øyne. Hva var det han så? Det kan ikke være noe spesielt da.
Camilla gikk til moren nå uten glede. Hun pustet ut da hun kom til ytterdøren og gikk stille inn. Hun prøvde å ikke bråke.
Hun sprang på rommet med sekken med en gang. Men oppe fra rommet hørte hun moren's sinte stemme.
«Camilla! Kom ned nå!» Camilla stivnet til. Moren var sur. Camilla hatet alltid at noen var sur på henne, siden det de sa med den sinte stemmen, var kvalmende for henne.
Camilla lyttet om det var noe mer moren sa nedenfra. Det ble stilt.
Camilla var på tur ned for å finne ut hva det var som plaget moren. Hun kom inn i stuen, men moren satt som vanlig, med det mørke håret foran ansiktet og en bok.
«Hva var det?» sporte Camilla klart.
«Hvor var du i går?» moren hadde en enda sintere stemme når Camilla var foran henne.
«gikk meg en tur.» Camilla prøvde å holde igjen skrekken og kvalmen.
«Hvor–var–du?» stavet moren.
«Hos onkelen.» Camilla så ned.
«Er han hjemme?» moren løftet blikket. Camilla så endelig de kjente, fine øynene hennes.
«Han var, men nå dro han på jobb igjen på to dager.» Camilla ble trist igjen, men holdte blikket nede.
«Gå opp på rommet ditt nå, og vær der.» moren snudde både seg og blikket fra Camilla.
Endelig var Camilla som sagt fri. Moren lot henne gå opp på rommet, så det var bra for Camilla.
Hun puslet seg opp trappen og på rommet la hun seg i sengen.
Hun tenkte på den rare dagen. Den var ikke over, men den var rar nok. Først var hun nesten for sein på skolen, så var det turen med onkelen der hun fikk vite en dårlig nyhet, så var det oppførselen til onkelen etter at han så i Camilla's øyne, og nå moren's sinte stemme. Hvorfor idag?
Ja, men dagen var over litt senere, så morgendagen skulle bli perfekt.
Camilla lå i sengen og valgte å øve til prøven. Hun tok frem alle bøkene sine å begynte å skumlese gjennom dem alle.
Timer gikk og Camilla var lei. Hun hadde lest flere kapitler fra hver bok, men klarte ikke å huske noe som helst. Morgendagens valg var avgjort. Hun–skulket.

Smykket (bok 1. Et møte med tiden)Waar verhalen tot leven komen. Ontdek het nu