Smykket (bok 1. Et møte med tiden)

Kapittel 7

En kjedelig dag med skole var nå over. Camilla's skoledag var vanlig uten noen overraskelser, med mindre det var snakk om Kassandra som dyttet Camilla inn i en vegg idag, slik at hun fikk vondt.
Kassandra gjorde slike ting hver eneste dag mot Camilla, så det var ikke noe overraskende for henne.
Camilla tok også prøven idag, og så klart klarte hun ikke å svare på spørsmålene som var stilt.
Hun var på tur hjemover nå, med sekken full av hjemmearbeid. Den var tung for Camilla å bære siden ryggsekken veide sikkert flere kilogram.
I asfalten var det mange store sølepytter etter gårdagens regn, derfor gikk Camilla forsiktig forbi dem.
Himmelen begynte å bli lysere, men skyene hang fortsatt tungt på den. De var store, triste og grå. Og det så nesten ut som om de en dag kom til å falle ned fra himmelen. Det så ut som om det kom til å bli regn denne dagen, men kanskje ikke like mye som gårsdagen. Det var litt fuktig ute i luften allerede, så regnværet nærmet seg vist.
Camilla hadde ingen planer.
Jo, hun var nødt til å se om moren var kommet hjem igjen fra skogen, og kanskje Camilla gikk seg en tur til onkelen's hus bare for å sitte der litt.

Camilla var snart fremme med huset til moren. Hun kunne nesten se det gjennom trærne.
Det beige huset var ganske fint på uttsiden, men på innsiden var det motsatt.
Camilla stoppet for å ta seg en liten pause og bare se på de grå skyene, kjenne lukten av våt asfalt og kjenne vinden røske henne i håret.
Idet hun stoppet for å ta en pause, snudde Camilla seg med ryggen til huset og husket plutselig noe viktig. Brevet!
Camilla skyndte seg å ta det opp fra jakkelommen og åpne det.
Da hun åpnet det og brettet det ut, begynte hun spent å lese det. Hun var så spent at hun skalv, siden det var et spesielt brev som var kun til henne, og et brev onkelen hadde gjemt fra henne. Men hvorfor?
Brevet var gammelt, og så klart var skriften også gammel. Det så ut som om noen kongelige hadde skrevet brevet, siden skriften var mystisk og kongelig.

Camilla Christine. Sto det som overskrift øverst.

Det er noe viktig du må vite. Du skal tro på det jeg sier, siden hvis du ikke gjør det nå, kommer du aldri til å gjøre det.
Du er nødt til å finne et smykke du må ta vare på med verdi av ditt eget liv. Det smykket skal åpne en portal til en annen verden du skal gå inn i. Ikke vær redd og ikke vær bekymret.
Du møter meg og jeg må si deg noe du aldri har visst. Jeg har dermed sett fremtiden. Vi alle trenger deg, siden i fremtiden uten deg kan et viktig liv forsvinne. Det livet er viktigst for deg, derfor må du redde det. Kun du, siden du er spesiell.
Bare husk på å følge alltid med, og følge alltid etter.
-tiden.

Camilla var forvirret akkurat nå. Hun sto midt på veien, men ingen biler kom heldigvis mot henne.
Camilla hadde tusen forskjellige spørsmål i hodet, nok en gang.
Hva, hvor, hvorfor, hvem og når?
Camilla ble litt irritert siden; «følg alltid med, og følg alltid etter» hørte Camilla hele tiden og over alt etter seg.
Hvem var tiden, og hvordan kunne den der tiden i brevet se en fremtid?
Hvem skulle Camilla redde som var så viktig for både henne og alle?

Alt var forvirrende og uforståelig. Det brevet var bare noe tull. Ingenting var sant. Onkelen var den eneste som var viktig for Camilla i livet, men han var dratt på jobb på to dager nå, og han var vel ingenting å redde siden han var voksen og klarte å stå for seg selv.
Camilla ville vite hvorfor onkelen hadde gjemt slik tull i et låst skrin, inni et skap. Det var ikke noe viktig eller brukelig. Brevet var kanskje litt fint, siden det så kongelig ut, men ikke noe viktig. Ubrukelig!
Dypt på innsiden, var Camilla skuffet. Veldig skuffet. Det sto at et smykke skulle bli tatt vare på med verdi av eget liv, og det gjorde Camilla litt fornærmet. Skulle et smykke være viktigere enn livet til Camilla? Camilla snøffet. Hun hadde nemlig forventet noe bedre enn noe som var helt usant og unaturlig, derfor gikk hun hjem irritert og sint.

Hun var hjemme nå, og moren satt i stuen.
Camilla ville stille moren 100 spørsmål, men lot være. Hun stilte bare ett.
«Når kom du?» stemmen til Camilla var like mørk som morens stemme brukte å være. Nå fikk moren høre hvordan hun egentlig hørtes ut hver dag.
«I morgest.» moren så på Camilla.
Camilla nikket og var på tur til å gå ut, men moren stoppet henne med et spørsmål. Et rart spørsmål.
«Hvor er smykket?» sporte moren og så på Camilla med forventning i blikket.
Camilla nølte lenge. Hvordan smykke? Hvorfor var det alltid snakk om smykker til Camilla. Hun hadde ingen smykker, derfor begynte Camilla å bli lei av alle spørsmålene og samtalene. Hun hadde bare lyst til å rope til hele verden at hun ikke hadde noen smykker i det hele tatt.
«Hvilket smykke?» sa Camilla med en heftig stemme.
Moren så rart på henne, men så sa hun noe. Noe som fikk Camilla til å nesten eksplodere.
«Følg alltid med og følg alltid etter.» det så ut som om moren sa det med noen andre sin stemme.
Noen andre sin, men samtidig sin egen. Camilla sto bare, og når hun ble helt forvirret, snudde hun seg med en gang og gikk bekymret ut. Hva feilte alle? Tiden, smykket og følg alltid med og følg alltid etter begynte å plage Camilla temmelig. Hun orket ikke å høre de ordene engang. Alt var så plagsomt og irriterende.
Camilla gikk sakte oppover i skogen igjen.
I gjørmen så hun moren's spor fra gårsdagen. Hun ble plutselig veldig nysgjerrig, derfor begynte hun å følge sporene.
De gikk langs stien oppover mellom to store trær. De var tykke og høge, og minnet Camilla på de som var drømmen hennes.
Da Camilla gikk under dem, dryppet det på henne etter gårsdagens regn. Idet regndråpene traff Camilla rett i fjeset, lagde hun en grimase, siden dråpene var store, våte og kalde.
Camilla gikk oppover en ravine og hoppet over en tynn elv, slik at hun kom på andre siden av den.
Da hun kom over elven, stoppet gjørmesporene til moren. Camilla begynte å lete etter dem med blikket, men de var stoppet. Videre oppover var det bare grønt gress som ikke lot Camilla se sporene videre oppover.
Camilla var nyskjerrig som vanlig nå, hun ville virkelig vite hvor moren var igår og hva hun gjorde, men sporene var borte derfor var det håpløst å finne svar. Moren svarte henne ikke og sporene var borte. Camilla stakk handa i jakkelommen, og kjente at hun hadde en liten sjokoladeplate liggende der. Hun tok den opp og den fikk henne til å smile. Ingen andre, kun sjokoladen.
Hun valgte å gå til steinen, og når hun var fremme, klatret hun opp på den og åpnet sjokoladeplaten. Den deilige lukten fylte munnen til Camilla med vann, og hun tok sin første bit av sjokolade i munnen.
Den var god, og smaken fikk Camilla i riktig form og humør. Nå satt hun bare på steinen og nøt sjokoladeplaten, men plutselig hørte hun noe. En slags rasling i gresset bak trærne.
Camilla åpner øynene og ser seg rundt. Det hørtes ut som et dyr. Kanskje litt større enn et lite dyr, men mindre enn et stort.
Da hun hørte rasling nok en gang, kom det frem noe. Noe som fikk Camilla til å–skjelve.