HEI PÅ DEG

9 0 0
                                    

Jeg gikk hjem fra min nye skole, den er laget av stein og mur. De mørke veggene virker skumle og på de tomme rommene blir det ekko når noen snakker. Når jeg går inn døra til den lille leiligheten som jeg og pappa bor i, hører jeg noen alvorlige stemmer som kommer fra den lille og støvete stua vår. Jeg lister meg lydløst inn den gamle døra til det mørke blåe rommet mitt. Jeg hører noen tunge skritt som kommer nærmere og nærmere den gamle soverom's døra. Noen med svart og blå uniform åpner døra, det er politiet. Pappa og en dame med blåe øyne, mørkt hår og en fin rød kjole kommer løpende etter. Hun damen smiler til meg, jeg føler jeg ikke har noe annet valg enn å smile tilbake. "Dette er moren din" sier pappa og peker på damen med de blåe øyne. Det ble helt stille i den lille leiligheten, ingen sier noe. "Stemamma mener du vell?" spurte jeg til slutt. " Nei Noora, jeg er moren din." sa mamma. Jeg ble med dem inn på det rotete kjøkkenet etter mamma og pappa hadde snakket en stund med politiet. Mamma og pappa satt på de slitte trestolene vi hadde arvet av oldemor da hun døde. Jeg stirret på flisene som var på kjøkken veggene. Jeg hørte stemmene, men jeg klarte ikke å få med meg hva de sa. "For mange år siden ble jeg og moren din gift, de lange sommernattene gikk, så kom du til verden. Du var det søteste jeg noen sinne har sett. Når jeg kom for å besøke moren din og deg, åpnet jeg den store hvite døra var det bare en rosa sykehus vogn igjen der. Alle bagene var ferdig pakka, de sto ved siden av den kjedelige døra. Jeg hørte bare noen tunge og langsomme skritt som traff det gråe teppet ute i den lange koridoren. En sur sykepleier kom inn på det gråe sykehus rommet. Alt hun sa var at moren din hadde dratt og at de ikke viste hvor hun var, hun snudde brått og smalt igjen døra. Jeg tokk med deg hjem til leiligheten." sa pappa med en rar og skjelvende stemme.

Jeg gikk oppover den lange og bratte bakken til skolen. Det var tidlig på morgenen, et tynt lag med snø har dekket den lille byen. Jeg måtte løpe de siste meterne for å rekke første time. Bare et halvt år igjen av barneskolen så begynner jeg på ungdomskolen, mange sa at ungdomskolen var mye strengere, men likevell får de holde på med telefonen og være inne i friminuttet på vinteren. Endelig ringte det ut til friminutt etter en lang time med norsk. Jeg gikk til parkeringsplassen, satte meg på en benk og så på de hvite skyene på himmelen. Klokken ringte inn, vi har engelsk i andre time. Vi satte oss ned å leste og gjorde noen oppgaver. Når skoledagen var over løp jeg hjem. Jeg gikk opp trappen og åpnet den blåe ytterdøra vår. Mamma satt på en av de slitte kjøkkenstolene. "Hei" sa hun. "Hei" svarte jeg. "Kan du fortelle meg mer om hva som skjedde når du forsvant?" sa jeg imens jeg smurte meg ei brødskive med sjokoladepålegg. "Ok da, jeg fikk en melding av en venninne, som sa at hun måtte si meg noe veldig viktig og om jeg kunne møte henne utenfor et kjøpesenter ikke så veldig langt unna. Jeg skrev at jeg ikke kunne for at jeg nettopp hadde født deg, men hun ga seg ikke, etterhvert begynte hun å sende truende meldinger. Jeg bestemte meg for å dra dit. Jeg gikk ut og løpte så raskt jeg kunne for å komme dit på 10 minutter. Jeg sto der å ventet på hun, men hun kom ikke. Jeg prøvde å ringe henne, men hun svarte ikke. Jeg kjente en arm som tok tak i armen min, når jeg snudde meg var det ingen der. Jeg fikk en melding av venninnen min som sa at jeg skulle gå ned i kjelleren på kjøpesenteret. Jeg gjorde det som sto på meldingen. Når jeg gikk ned den støvete trappa motok jeg en ny melding der det sto at jeg skulle sette meg i en stol som sto midt i det store, tomme rommet. Så ble alt svart...."

Noora i LondonWhere stories live. Discover now