Noora i London

LONDON EYE

Jeg tokk en av de røde turistbussene til London Eye. Alt var stanset. Alle lysene har sluknet. Alt var mørkt. Det virket som om noen eller noe stoppet tiden. Ingen mennesker bevegde seg. Jeg løp så raskt jeg kunne. Jeg kjente at det var fritt men samtidig veldig skummelt og rart. Jeg løp til kontroll panelet av London Eye. Jeg trykte på en knapp. London Eye begynte å bevege på seg. Det gjorde alle menneskene også. Mamma og pappa kom løpende til meg. "Hvor har du vært?" spurte de. "Hvor jeg har vært?? Det er jo dere som har vært borte!!" sa jeg med en anspent stemme. "Kom, vi går hjem." sa pappa. "Nei! Er du gal?" ropte jeg. Noen stirret forskrekket på meg. "Hvorfor kan vi ikke dra hjem?" lurte mamma. "Miranda er i kjelleren. Noen soldater er hjemme hos oss og passer på henne. Vi kan ikke dra hjem! Dere sto sikkert opp når jeg var nede i kjelleren." sa jeg. "Jeg drar hjem, dere blir her. Ok?" spurte pappa. "Ok." sa mamma. "Du må passe på deg selv. Glad i deg!" sa jeg til pappa. Pappa kysset meg og mamma på kinnet og sa at han var glad i oss.

Vi gikk på det nærmeste kjøpesenteret. Jeg gikk på do. Jeg hørte noen tydelige skrape lyder på doen vedsiden av. Jeg satt litt til. Jeg hørte en tung pust og noen skritt som gikk rundt i ring. Skrittene bevegde seg ut av doen og til vaskene. Skrittene fortsatte å gå i sirkler. Jeg gikk opp på doen og så ned på vaskene. Skyggen stanset. Det var Miranda. Hun gikk til speilet, tokk av seg hetten. Hun hadde et forferdelig stygt ansikt. Øynene var helt hvite. Ansiktet helt blekt og skrukkete, og svart hår. Hun manglet nese. Hun hadde de samme svarte klærne. Hun lå hodet ned på skulderen, lukket øynene sine. Jeg tenkte at jeg kunne løpe ut nå. Nå ville hun at jeg skulle gå. I det tanken traff meg snudde hun seg. Hun åpnet øynene og stirret rett inn i øynene mine. Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg måtte se henne inn i øynene. Jeg hadde ikke ett annet valg. Hun hylte, høyt. Jeg mistet følelsene i beina. Jeg falt ned fra doen og besvimte. Da jeg våknet opp lå jeg med ansiktet rettet mot føttene til Miranda. Jeg åpnet døren raskt og løp så raskt jeg kunne. Hun var like bak meg. Jeg fant mamma. "Vi må dra nå med en gang. Miranda er her!" sa jeg med en andpusten og stressa stemme. "Kom nå!" sa mamma og begynte å løpe. Vi løp til slottet. Vi måtte varsle at vi hadde funnet Miranda.