Noora i London

FLYTTE

"Kan du fortelle mer?" spurte jeg med en ivrig stemme. "Okei da...... Når jeg voknet, var hendene mine bundet stramt sammen. Jeg snudde meg om på den andre siden og så venninnen min, Alice. Jeg husker at jeg ropte så høyt jeg kunne, men til ingen nytte. Alice voknet og spurte hva som hadde skjedd, jeg forklarte. Litt senere kom det ei dame inn i det kalde rommet, hun hadde svart hår og tomme, hvite øyne. Hun snudde meg på magen og tokk ut telefonen min fra baklomma av dongeribuksen. Vi hadde veldig lite mat og bare en madrass til og sove på. Og der var jeg fanget i 13år." sa mamma med en trist stemme. "Hvordan fant de dere?" spurte jeg. "Det var en ansatt som hørte oss som hylte om hjelp. Han ringte til politiet og reddet oss" svarte mamma. "Oi" sa jeg.

Jeg gikk inn i den rotete stua vår å satte på tven. Ytterdøra gikk opp og pappa kom inn. Mamma og pappa satte seg ved kjøkken bordet, de snakket sammen med en alvorlige stemmer. Jeg så bort på tven igjen, den eneste setningen jeg hørte helt klart var "Vi må flytte så fort som mulig". "Skal vi flytte??" ropte jeg mens jeg reiste meg opp fra den brune skinn sofaen og løp inn på rommet mitt, uten å vente på svar. Mamma kom løpende etter meg. Hun satte seg ned på senga mi. "Hvorfor skal vi flytte?" spurte jeg. "Farmoren din er dronningen i England" svarte mamma. "Du tuller, eller?" spurte jeg. "Nei, det gjør jeg ikke" sa mamma mens hun reiste seg opp fra senga å så ut vinduet. Det snødde, den hvite snøen hadde dekket den lille byen nå. De gamle grantreene var fullstendig dekket av tusen små snøkrystaller.

Da jeg kom hjem fra skolen neste dag sto det en stor hvit flyttebil utenfor det lille leilighetsbygget. Jeg løp inn og opp de glatte trappene. Jeg møtte en mann med en pappeske fra ikea, på esken sto det "NOORA" med store bokstaver som var skrevet med sprittusj. Det er jo navet mitt, tenkte jeg. Jeg fortsatte opp de glatte trappene og inn den stygge inngangsdøra. Jakkene som hadde vært i skapet var borte, nesten alle skoene som hadde vært på sko stativet var borte. Jeg fortsatte inn mot stua og kjøkkenet. Mamma og pappa sto inne på kjøkknet og pakket ned kjøkken redskaper. "Hei Noora!" sa mamma. "Hei mamma!" svarte jeg. "Kan du gå på rommet ditt og pakke ned klærene som er inne i klesskapet?" spurte pappa. "Flytter vi nå??" spurte jeg, jeg hadde jo skjønt det for en god stund siden, men jeg ville bare forsikre meg. "Ja, vi må komme oss unna så fort som mulig." sa mamma. "Komme oss unna?" spurte jeg. "Kom igjen, ingen tid til spørsmål, gå inn på soverommet og pakk!" sa pappa med en skikkelig sur og gretten stemme. Jeg gjorde som pappa sa, pakket ned resten av tingene mine. Når jeg var ferdig tokk jeg frem en stor, tykk sprit tusj og skrev navnet mitt med store bokstaver. Jeg syns det var rart at vi plutselig skulle flytte, alt ble snudd på hodet bare for at en person som kaller seg for mamma flyttet inn. Jeg var glad i henne, på en annen måte enn jeg var glad i pappa. Jeg lurte på så mye. Hvor var hun da jeg ble mobbet av de i syvene for at jeg ikke hadde noe mamma for to år siden? Jo, nå viste jeg det, hun var i en mørk kjeller. Hvorfor hadde ikke personer hørt at hun ropte på hjelp før 13 år senere? Hvem var egentlig Miranda?

"Er du klar til å dra?" ropte mamma fra gangen. Jeg hadde klart og sovnet på den lille madrassen som igjen på det gråe og kalde gulvet. "Ja, jeg kommer." sa jeg i mens jeg rullet ut på det tomme gulvet og reiste meg. Da jeg gikk ut døren hørte jeg en svak stemme som sa "Hemmelighet". Jeg løp inn på rommet mitt og hentet min STØRSTE hemmelighet!