First and Only [Norwegian/Original - Isac Elliot]

First and Only - Del 30

*DN*s POV:

Jeg vet ikke helt hva som skjedde innimeg når jeg hørte disse ordene, men noe positivt var det ihvertfall ikke. Det føltes ut som ett gigantiskt steinras på innsiden av meg, hvor hjertet mitt ble knus av raset. Ingenting var igjen, alt var borte. Jeg prøvde alt jeg kunne å være sterk, holde følelsene tilbake, men det var faen ikke lett. Jeg trodde virkelig jeg og Isac hadde noe, noe spesielt. Jeg greide virkelig ikke holde tilbake tårene, de rant og rant som niagarafossen. Jeg kunne høre Isac rope bak meg, men jeg ville ikke stoppe. Jeg kunne ikke. Ikke etter alt dette. Hvordan kunne Isac leke med følelsene mine på den måten? Jeg trodde han elsket meg... og jeg elsket han, noe så alt for mye. Er det mulig å elske noen så høyt så liten som jeg er? Uten Isac er jeg ingenting. Eller, det er ihvertfall det det føles ut som. Et liv uten han er ikke verdt å leve.. Herregud, vurderer jeg virkelig å ta selvmord for en fyr jeg bare har kjent i sånn en uke? Isac hadde sluttet å løpe etter meg nå, jeg kunne høre at stemmen hans som roptet etter navnet mitt sakte men sikkert forsvant. Prøvde han virkelig å ta meg tilbake igjen nå!? Etter dette!?!?!?!? Herregud, dette orker jeg ikke mer. Hvorfor skal alt med Isac være så komplisert? Det var mye enklere med Caleb... Jeg stoppet å løpe når jeg hørte navnet hans i hodet mitt. Caleb. Nå forsto jeg plutselig så alt for godt hvordan han hadde hatt det etter at jeg, litt vel brutalt og ærlig, dumpet han over melding. Han hadde virkelig elsket meg, og jeg hadde ikke satt pris på det.. Jeg har fått et par meldinger i etterkant hvor han trygler meg om å ta han tilbake, men jeg har ikke engang svart.. Herregud, jeg er et forferdelig menneske!!! Jeg er en Isac... Og i denne sammenhengen er det alt annet enn positivt. Jeg må fikse opp i dette, på ordentlig. Ikke over melding.

Jeg bråsnudde, og løp opp en skråning som jeg visste ville føre meg til Caleb sin hage. Det som hadde vært positivt med Caleb og meg, var at vi bodde rett vedsiden av hverandre, med bare en liten elv som er rundt 1m bred som skiller oss. Hvordan kunne jeg forlate Caleb? Han som var så søt.. Når jeg tenker meg om var Caleb perfekt, litt sånn som Isac.. Bortsett fra det faktum at Caleb faktisk hadde vært til å stole på!!

Fra jeg ringte på, og til han åpnet døren tok det ca 5sekunder. "Hei, hva vil... *DN*???? Hva gjør du her!?!?!", Caleb skvatt til og rygget to steg bak.

Han så ganske sexy der han stod, med bar overkropp, og bare en hettegenser og skinnjakke over. Hettegenser OG skinnjakke?? Blir ikke det varmt??

"Jo du skjønner..", jeg vet ikke helt hva som skredde, men klumpen som allerede var plassert dypt inne i magen min grodde seg større, nesten dobbelt så stor til og med!

"Oi hva har skjedd??", han pekte svakt mot ansiktet mitt, og gikk et skritt nærmere igjen. "Du vet du kan stole på meg, du trenger ikke skjule noe".

Jeg stirret rart på han før det plutselig slo meg, ansiktet mitt var jo fult av tårer!!! Og når jeg tenker over det så renner det fortsatt!! Opsii

"Oii, jo det med Isac, og ja.. Jeg tror vi har slått opp..", var alt jeg greide å si. Hvorfor forteller jeg Caleb dette? Det vil jo sikkert bare såre han mer..

Jeg så ansiktet hans falt sammen når jeg nevnte Isac, men når jeg nevnte delen med at det var slutt fikk han et håpefult uttrykk over ansiktet.

"Oii unskyld, jeg mente ikke..", var alt jeg rakk å si før han bøyde seg frem og kysset meg. Leppene hans var varme og myke. Jeg burde kanskje ha trukket meg unna, men av en eller annen grunn kysset jeg han tilbake.