Det var et sterkt lys over meg, det skinte så sterkt at jeg nesten ikke klarte å åpne opp øynene mine. Jeg kjente at noe var bundet rundt munnen min, en oksygenmaske. Det var en intens piping som borret seg inn i hodet på meg. Inn mot brystet mitt satt det en slange, også en ledning inn i pulsåren i armen. Det var vondt. Veldig vondt. Det føltes som om alle innvollene mine var revet ut og satt på plass igjen på feil plass. Jeg åpnet opp øynene. Ved siden av meg satt mamma og pappa. Mamma holdt meg hardt i hånden. Hun så på pappa og smilte tårevått. Mamma så på meg. "Emma" hvisket hun. Hun klemte hardere på hånda mi, det var nesten så jeg trakk den unna, men jeg lot være. "Hva skjedde" mumlet jeg. Det var sikkert nesten umulig å høre hva jeg sa. Men det var ikke så enkelt å prate når man nesten ikke fikk puste.
Mamma og pappa så på hverandre. De tok et pustedrag hver, før de sukket tungt. Måten de oppførte seg på, fortalte meg at det var noe alvorlig. "Kreft" mumlet pappa. "Du har fått kreft" sa han.
YOU ARE READING
Jenta med den røde kjolen
RandomEmma mistet søsteren sin da hun var 5 år. En natt våkner hun, hun får ikke puste. Livet kan ende når som helst. Særlig når man har fått kreft. En dag hun er på kirkegården skjer det merkelige ting.
