De tok inngrepet rundt åtte tiden samme kveld. Det gikk for det meste fint, bare at jeg kastet opp et par ganger etter på og at jeg ikke fikk puste på noe som føltes ut som evigheter. Jeg sov i flere timer. Det var litt godt egentlig.
Klaus kom inn på rommet der jeg lå. Det var blitt dag igjen. "Prøvene dine så fine ut, men vi vil ha deg her et par dager til under overvåking, så vi er sikre på at ingen ting er galt." Jeg svarte han ikke, jeg bare fortsatte å glo på TV-en. Endelig gikk han, men han kom straks inn igjen. Hva skal en gjøre for å få litt fred her omkring?!
"Denne lå utenfor døra." sa han og la en hvit, skrukkete konvolutt ved senga. "Mhm" var det eneste jeg svarte ikke det at jeg er veldig uhøflig, men jeg liker bare ikke Klaus. "Ok." sa han og klappet sammen pærmen han hadde i hendene før han gikk ut av rommet igjen. Endelig.
Jeg skrudde av TV-en og kikket på konvolutten som lå på bordet ved siden av meg. Hva var det som var oppi den, og hvorfor hadde ikke personen kommet inn til meg med den? Kanskje han eller hun ville være anonym? Jeg strakte meg etter konvolutten og la den foran meg. Skulle jeg sjekke hva som var inni, eller skulle jeg bare vente? Nei! Jeg er ingen feiging!
Jeg rev forsiktig opp øvre del på konvolutten. Det var et litt 'hardt' papir, og det 'knirket' når jeg tok på det. Oppi konvolutten lå det en gammel nøkkel, på 'håndtaket' var det festet en svart, liten sløyfe. Var det...? Var det nøkkelen til skrinet?
ESTÁS LEYENDO
Jenta med den røde kjolen
De TodoEmma mistet søsteren sin da hun var 5 år. En natt våkner hun, hun får ikke puste. Livet kan ende når som helst. Særlig når man har fått kreft. En dag hun er på kirkegården skjer det merkelige ting.
