Dagene på sykehuset gikk ekstremt sakte, særlig med tanke på at jeg hadde noe jeg måtte få gjort: finne skrinet og åpne det.
Endelig. Klaus kom inn på rommet der jeg lå. "I dag får du dra hjem igjen" sa han og smilte til meg. Jeg hadde aldri trodd det, men jeg ga han et smil tilbake. Da han hadde gått ut, nærmest hoppet jeg ut av senga av glede. Jeg fant fram kofferten og pakket ned alle tingene mine. "Yes" ropte jeg og var super glad for at jeg kunne få dra hjem.
Mamma og pappa kom inn døra og jeg tok sats og hoppet opp i armene til pappa. "Hei! Hei! Hei! Jenta mi. Er du så glad?" For et dumt spørsmål tenkte jeg før jeg svarte: "så klart! Jeg får dra hjem! Jeg er frisk fra kreften!" Jeg var så glad at jeg er sikker på at det glinset i øynene mine.
Bilturen hjem var slitsom, pusten var tung og radioen var irriterende. Kirkegården! "Eh...pappa?" "Hei! Hva er det?" Strålte han. "Kan du kjøre meg til kirkegården? Det er noe jeg må gjøre." Han så bort på mamma, som ga han et lite nikk. "Tusen takk mamma!" Ropte jeg før pappa rakk å si noe. "Det kan hende at jeg blir der en stund, så ikke vent på meg ved middagen."
Jeg var så ivrig, endelig skulle jeg finne ut hva som er i skrinet
BINABASA MO ANG
Jenta med den røde kjolen
RandomEmma mistet søsteren sin da hun var 5 år. En natt våkner hun, hun får ikke puste. Livet kan ende når som helst. Særlig når man har fått kreft. En dag hun er på kirkegården skjer det merkelige ting.
