Glemte løfter

Prolog

Over en stjernebelyst skråning gikk det to katter oppover med alvorlige miner. Stjerneskinnet lyste opp pelsene deres. Den ene, en lysebrun stripete hunnkatt, rykket stadig i pelsen mens hun gikk opp bakken. Da hun kom opp på toppen, ble hun stående og vente mens den andre, en hann med en lang, hvit pels. Hannen stirret spørrende på henne.

"Hva er galt?" spurte han utålmodig. "Du har vært rar kjempelenge nå."

Hunnkatten slo med halen. "Jeg sa at jeg ikke kom til å si noe før Pinneflipp også har kommet."

Hannkatten murret misfornøyd, men han svarte ikke. De satt og ventet en god stund. Til slutt kom en ny hunnkatt. Det var en rødbrun hunnkatt med oransje snute. Den første hunnkatten ga henne et nikk for å hilse på, men sa ikke noe. Pinneflipp sukket og la seg ned uten er ord. 

"Vi har alle sett at en gruppe omstreifere har entret skogen", begynte hunnkatten alvorlig. "Så langt har det ikke gitt tegn til problemer, men jeg er redd det er det vi har å vente oss."

"Hva får deg til å tro det?" murret Pinneflipp. "Klanene har ikke engang oppdaget dem ennå."

Hannen nikket. "Det er sant. Og hva tror de kommer til å gjøre? La omstreiferne skremme dem vekk fra leirene deres? Selvfølgelig vil klanene klare å jage dem vekk fra skogen."

Hunnkatten sukket oppgitt. "Hva tror du kommer til å skje før den tid, Brunprikk?"

Brunprikk så forvirret ut, og virket usikker på hva han skulle svare.

"Mange katter kan bli skadet før de innser hvilken trussel de kan utgjøre", fortsatte hunnkatten uten å vente på noe svar. "Hvis de velger å takle dette moralsk riktig og ber dem dra på fredelig vis, kan det raskt bli blodig. Jeg synes vi skal sende medisinkattene en advarsel før det hele vil ende i full blodsutgytelse."

Pinneflipp og Brunprikk så på hverandre, så på hunnkatten. De virket urolige av ordene hennes, men langt mer forvirret. Brunprikk så utover skråningen, og Pinneflipp fulgte blikket hans. Det var som om de tenkte på det samme, men ingen av dem ga tegn til å ville si det høyt. Da de så på hunnkatten igjen, var begge blikkene deres spørrende. 

Til slutt tok Brunprikk ordet. Han var forsiktig i stemmen, men også klar på sitt. "Vi merker at du er urolig, Bøkefrost, men du er også veldig tilbakeholden. Hva får deg i det hele tatt til å tro at denne gruppen er så brutal?"

Bøkefrost var stille lenge, som om hun ikke ville svare, men hun sukket og begynte å fortelle. "Det gjelder noe som skjedde før dere to ble født, noe som Stjerneklanen alltid har prøvd å la skyggene sluke for så å aldri måtte ta opp igjen." For første gang var stemmen hennes skjelven og nølende. "For mange, mange måner siden, gikk klanlederne med på en avtale med denne omstreifergruppen."

Pinneflipp slo irritert med halen. "Hva var den avtalen, da?" murret hun utålmodig.

"Vel, de avla et løfte", forklarte Bøkefrost. 

Brunprikk smalnet øynene. "Som innebar ...?"

Bøkefrost sukket på nytt. "Vel, nå skal dere høre ..."