Glemte løfter

Kapittel 3

Morgengry var truffet leiren, og solen skinte på den hvite bakken. Neslesky var i full sving med å vaske døtrene sine med et glødende blikk av stolthet. Men verken Kronbladpus eller Lerkepus hadde den samme energien. Kronbladpus var tydelig enda sint, og Lerkepus var så skuffet at hun nesten ikke så noe poeng i å stå oppreist. Da hun våknet hadde Neslesky fortalt hvilken skjebne søsteren hadde fått, og Lerkepus hadde gjort sitt beste for å late som hun var glad på søsterens vegne. Men Kronbladpus hadde bare fnyst uten å bry seg om gratulasjonen hennes.

Sammen med foreldrene gikk Lerkepus og Kronbladpus opp mot utgangen av barselhulen. Biesum gikk stivbeint ut av eldrehulen med halen over den mye eldre hannen Tistelstripe. Den grå hannulven skalv da han tok seg over lysningen. Ringblompote, Svartlabb og Gaupeblikk satt sammen og hvisket til hverandre. Eplestein og Skystrøm, de to nest yngste krigerne, etter Gaupeblikk, kom gående fra steinen som stakk ut fra en hevning i terrenget. Det var et populært sted å sitte under ved løvbart, hadde Lerkepus hørt. Det ga god skygge på varme dager. I tillegg var steinen en fin plass å sitte oppå ellers også. På et blunk sto hele klanen og stirret på lederen. 

Med Neslesky og Bjørkeskinn i ryggen, gikk de to kattungene helt fremst i rekkene. Lerkepus var blitt litt lettere til sinns. Hun visste at dette var den store dagen hennes, og hun kom ikke til å la den bli ødelagt av en knust drøm. Det måtte gå an å finne gleden i å være kriger, den søsteren hadde båret så lenge. Hun tittet bort på Kronbladpus i håp om at søsteren hadde skjønt at hun måtte prøve å fokusere positivt på den nyvalgte skjebnen sin. Men den prikkete hunnkatten var like opprørt som hun hadde vært inne i lederhulen. Lerkepus sukket og prøvde å ikke la seg smitte av det dårlige humøret hennes.

"Vi har kommet til dagen som, spesielt to av klankattene våre, har gledet seg veldig til", åpnet Ringstjerne. "Deres bror, Gaupeblikk, ble kriger i klanen vår får bare to dager siden, og de er begge ivrige på å følge i hans potespor."

Ved siden av seg hørte Lerkepus at Kronbladpus fnøs anspent. "Ja", murret hun sarkastisk. "Ivrige frem til i går kveld." Lerkepus reagerte ikke. Hun tviholdt på alt det positive hun klarte å komme på. Men negativiteten til søsteren gnog på den noe grenseløst.

"Ved å tjene og vise både styrke og omtanke for klanen", la Ringstjerne til.

Ingen andre hadde hørt henne, for gledefylt mumling hadde spredt seg i mengden. Ringstjerne ventet til det ga seg før han så ned på den eldste av de to kattungene. "Kronbladpus, kom frem."

Neslesky bøyde seg ned mot datteren. "Nå hever du hodet", murret hun.

Kronbladpus sukket og gikk med hodet motvillig reist. Hun stoppet under Klanhøyden og så opp på klanlederen med et tydelig irritert ansikt. Selv bakfra kunne Lerkepus se hvor lite søsteren hadde til å stå der å gjøre hennes knuste drøm formelt erklært. Jeg forstår så godt, og hadde jeg bare vært litt mindre forsiktig med å si det, hadde hun sluppet dette.

"Kronbladpus, fra og med i dag, og frem til du får ditt sanne navn, skal du hete Kronbladpote." Ringstjerne flyttet blikket ned på den alltid bustete medisinkatten. "Bjørnekrøll har ikke hatt noen lærling ennå, og han har selv sagt at tiden nå er inne for å lære opp en etterfølger." Han nikket mot den mørke hannen som gikk noen skritt frem. "Kronbladpote er i trygge poter hos deg. Måtte Stjerneklanen gi lærlingen din all styrke og visdom hun skulle trenge", mjauet han.

Med et taust nikk gikk Bjørnekrøll bort til Kronbladpote og la snuten sin borti hennes. Imens de hilste, steg hyllestjubel opp rundt dem. Lerkepus stemte i, selv om hun visste at det var uten noen effekt. Søsteren hennes hadde ikke brydd seg om hun om hun så bare la seg ned og ventet på sin seremoni. Og akkurat som hun hadde ventet seg virket ikke nye medisinkattlærlingen fornøyd i det hele tatt. På langt nær! Kronbladpote trakk seg foraktfullt unna sin nye mentor og prøvde tydelig å overhøre ropene. Oppførselen hennes kom overraskende på klanen, og mange stoppet brått å juble. Hyllestropene gikk dermed raskt over i hvisking i små grupper og sending av spørrende blikk.