Glemte løfter

Kapittel 6

"Har du tatt noe?"

"Du ser vel hva jeg har ved potene mine?"

Hver dag var en hard kamp, men det betydde ikke at hun var udugelig. Selv om søsteren hennes var eldre enn henne, så betydde ikke det at hun ikke var i stand til å jakte skikkelig.

Foran henne lå det en meis, en dompapp og en ganske stor kanin. Hvordan kunne noen anklage henne for å ikke klare å fange noe?

"Oi, dårlig humør i dag?" spurte Ørn.

Stiller du bare dumme og innlysende spørsmål i dag? Kløver skjønte ikke hvordan søsteren kunne være så pratsom og lett til sinns i en tid som denne. Moren deres var svært syk, og de prøvde enda å godta at de snart kom til å miste henne. Så selvfølgelig var hun i dårlig humør. Det var langt mer opprørende å se at Ørn ikke var det.

Kløver visste jo at søsteren også sørget, men alltid holdt det inni seg. Men likevel så det ut som om hun ikke brydde seg.

"Skal vi dra tilbake med byttet?" Kløver hadde ingen interesse av å tørrprate på denne måten. Hun ventet ikke på svar, bare løftet opp fangsten og gikk. Ørn kom bak henne, og denne gangen var hun faktisk stille hele veien.

De kom frem til gruppen med byttet hengende fra munnene. Kløver så vennene sine, Storm og Skum gå ut av hulen i røttene på et av de største trærne. Veps, en av de mer erfarne kompanjongene hadde fortalt at kattene som bodde like ved i den skyggefulle skogen bodde i sammenflettede huler. Rart. Skulle de ikke leve som ekte katter? Ekte katter fant seg en plass og gjorde krav på den, de brukte ikke tid på å lage dem selv.

Men Kløver kunne ikke nekte for at det hadde vært spennende å sett hvordan disse … klanene, som de kalte seg, levde. Og det skulle hun få også, for snart så skulle de ta over denne delen. Det var noe som var gjort tydelig av lederen deres, nemlig Orkan, som også var Kløver og Ørn sin far.

Den svarte og flekkete hannen gikk rundt og kjeftet og beordret kattene sine. "Kongle, Skrent, hvorfor er ikke dere ute og overvåker hulekattene? Kom dere av gårde, og ikke finn på å komme tilbake før solen titter frem igjen i morgen!" Han snudde seg mot en svart og hvit hunnkatt kalt Ravn, og brydde seg ikke om å se mer på de to mørke kattene han hadde sendt til hulekattene. Det var det gruppen kalte de andre kattene som bodde i skogen, selv om de visste at de kalte seg klankatter.

"Ravn, ta med deg Skum og skaff mer mat", fortsatte Orkan til den svarte og hvite hunnkatten.

Imens lederhannen fortsatte å beordre, gikk Kløver videre til den bortgjemte hulen som var den eneste som var utformet av gruppen. Inngangen var bak en tett hasselbusk, og skrånet ned til et rom under bakken. Bølge, Kløvers syke mor, lå på en hevet haug lagd av kvister og en kompakt lag med jord over, for å holde på behaget.

Skimmel, katten som visste mest om behandling, sto og pratet med lederhunnen, men ble stille, bøyde hodet og trakk seg tilbake idet han så Kløver så hun kunne gå bort for å hilse på moren sin.

Bølge løftet blikket mot datteren. Den mørkegrå og stripete pelsen hennes kruste seg omhyggelig. "Hei Kløver, er alt i orden med deg? Du virker urolig."

Kløver sukket. Hvorfor kunne ingen tenke seg om før de spurte om noe? "Klart jeg er, jeg er bekymret for deg. Jeg er ikke klar til å miste deg." Hun så rådvill opp på moren.

"Men ting skjer rundt oss, det meste venter ikke på at vi skal bli klare for forandringen det bringer med seg, det bare skjer." Lederhunnen så oppmuntrende ned på datteren. "Men ikke å uroe deg. Du husker hva jeg har snakket om å ikke henge seg opp i fortiden, vel?"