Glemte løfter

Kapittel 4

"Nei nei nei! Hva er det du driver med?"

Kronbladpote måtte ta seg sammen for å ikke hvese. Skjønte ikke Bjørnekrøll at hun gjorde sitt beste? For ikke å snakke om at hun aldri vil bli medisinkatt. Hun hadde vært lærlingen til den gretne medisinkatten i fire dager, og hadde vært så sikker på at hun begynte å kunne det mest grunnleggende innenfor behandling. Men samme hvor hardt hun prøvde, klarte hun ikke å skille ramsløk fra matrem. De hadde begge hvite blomster med grønne stilker, men hun klarte aldri å huske hvem av dem som så ut som tusenfryd. Hva var det de var til da? Matrem var mot feber, og ... eller var de mot angst? Hun klarte bare å huske ramsløk. Det var for å unngå infeksjon, det var hun sikker på. Men hvilken rolle spilte det når hun aldri klarte å vite hva hun skulle trekke frem når det kom krigere inn med småsår. Hun hadde nesten fått panikk bare av at Eføyrot kom inn for å få hjelp med en sår pote på grunn av den harde skaren. Dermed hadde Bjørnekrøll blitt nødt til å ta seg av ham.

"Har du tenkt å dope henne ned, eller?" kjeftet Bjørnekrøll utålmodig. 

Kronbladpote slapp valmuefrøene og prøvde å skjønne hva mentoren hadde gjort. Hun hadde tenkt at skaden til Rosetann var så vond at hun ville satt pris på noe som skulle stilne smerten. Men Bjørnekrøll tenkte visst at en forvridning var noe hun måtte klare seg med. Mentoren ristet på hodet. "Gå og se til de eldre, du. Så tar jeg meg av dette."

Rasende trampet hun ut forbi Rosetann. Hunnkatten nikket oppmuntrende til henne, men det hjalp ikke på humøret i det hele tatt. Kronbladpote visste at hun aldri kom til å komme seg over sinnet av å bli fratatt sjansen til å bli kriger. Hun hadde drømt helt siden hun var ung kattunge. Sammen med søsteren Lerkelabb, hadde hun løpt gjennom skogen, hoppet på byttedyr, tatt seg make og gitt livet videre til sine egne kattunger. Men nå var hele drømmen knust. Kronbladpote misunte søsteren noe voldsomt. Lerkelabb levde ut drømmen de alltid hadde delt mens hun brukte resten av livet sitt på å sanke urter, tygge bitre stilker og smøre ekkel mos over andres kjøttsår. Hvem kunne vel ville leve sånn? 

Hun tok seg i sitt eget spørsmål. Det var ingen som ville leve sånn. Det var derfor hun hadde blitt nødt til å miste fremtiden sin. Kronbladpote merket at hun ikke var på vei til eldrehulen, men til inngangen av leiren. Uten å vite hvor hun var på vei, trasket hun ut av leiren. Hun hadde ikke kommet langt før hun hørte engasjerte ul lenger fremme. Stemmen til Ringblompote var lett å kjenne igjen. Det var kamptrening i nærheten. Som hun skulle ønske at hun hadde vært med på den. I stedet går jeg rundt her som tidenes mest mislykkede medisinkatt.

Uten å fokusere særlig mye på kamplydene, gikk hun bare forbi på vei til et samlingspunkt for to bekker. Hun hadde blitt glad i dette stedet. Det var et fint sted å være alene på. Bare i løpet av de fire dagene hun hadde vært lærling, hadde hun vært innom dette stedet to ganger tidligere for å slippe maset til Bjørnekrøll. Hvorfor måtte akkurat hun få denne rollen? At hun var den beste kvalifiserte, som Ringstjerne hadde sagt, trodde hun ikke noe på. De hadde sikkert bare valgt henne siden hun var den eldste av de to søstrene, og dermed få spart Lerkelabb for skuffelsen. 

Hun la seg ned på steinen som lå akkurat der bekkene gikk inn i hverandre. Det beste med denne vakre lysningen var at det ikke fantes lukter av urter der. Det var grunnen til at hun var her så ofte, nemlig fordi hun kunne slippe å tenke på hvem hun var blitt. Kronbladpote visste at selv om hun skulle prøve, ville hun aldri klare å godta statusen som medisinkatt fullt og helt.

Hun tittet opp på himmelen. Stjernene var ikke å se ennå, men hun visste at forfedrene likevel så ned på henne. De måtte vel se at hun ikke var i stand til å være klanens kobling til Stjerneklanen? Så hvorfor kunne de ikke ha sagt ifra til Bjørnekrøll? Noen andre måtte vel være mer kvalifisert til denne jobben enn henne? Ruskpus for eksempel. Han var både omtenksom og skånsom. Ruskpus hadde helt klart villet stått utenfor rivalisering mellom klanene i fordel for å hjelpe og helbrede klankameratene sine. Men hun kunne ikke komme og be ham ta rollen hennes bare fordi hun var misfornøyd. Men kunne hun be Stjerneklanen gjøre det? Kanskje de ville hjelpe henne med å overgi rollen til en katt som faktisk ville gjort en god jobb!