Rømt

1. Flukten fra alt

Heiii! Takk for at du vil gå inn her og se på denne historien! Jeg har aldri publisert en historie her, så jeg er helt ny! Jeg er heller ikke så suuuperflink til å skrive, men prøver mitt beste for dere lesere ;)) Ris og ros mottas med stor takk! Enjoy ;)

xoxo, aqqarium 

______________

De skrek veldig høyt. Fosterforeldrene til Maja. De skrek og kastet ting på hverandre. Stoler som gikk i stykker, tallerkener som knuste, bøker som føyk til alle kanter. De kranglet sikkert om henne. Om hvordan de skulle få henne til å elske dem.

Det var vel egentlig umulig. Maja hadde vært i så mange forskjellige hjem, og hun hadde prøvd å elske alle, men det gikk ikke. Alle familiene var så forskjellige. Det var ikke alltid like lett å prøve å like noen når de ikke likte deg. Til vanlig lot fosterfamilien henne være alene. De lot som om hun ikke var der, fortsatte med sine egne ting. Maja var vant til å styre med ting selv. Hun måtte handle, og lage mat til hele familien.

I grunnen følte hun seg litt som Harry Potter. Bare at hun ikke var trollmann. Eller var det heks? Nei, det viste hun ikke, for ingen hadde gitt henne noen bøker hun kunne lese. Hun hadde bare sett på filmen en gang, når en av de eldste søsknene så på den. Da var hun heldig som fikk se film med dem. Once in a lifetime, liksom.

Denne familien var annerledes. Maja var det eneste barnet i familien. Det forklarte vel litt. Dette var helt klart den beste familien å bo i. Hun hadde bod der i nesten fem år. Det er det lengste oppholdet i én familie hun noen gang hadde hatt. Det var greit der. Foreldrene var litt uenige med hverandre til tider. Noen ganger mer en andre. Denne gangen var ganske ille. Kanskje det verste hun noen gang hadde sett, i denne familien.

Maja satt inne på rommet sitt med hendene for ørene. Lyden av ting som knuste var for høy for henne. Selv etter alt hun hadde vært igjennom.

Hun så ut av vinduet på soverommet sitt. Flere hundre meter med grønne store jorder og en rød gård så vidt i syne. Masse trær langs en grusvei som ledet til huset hennes. Bussholdeplassen var ikke i synet, men hun visste at den var der, rett rundt hjørnet. Det var skoleveien hennes, men også hennes eneste utvei.

Hennes eneste vei bort fra bondelandet, bort fra alle gårdene og inn i byen. Alt var bedre i byen. Der kunne du være anonym på gata. Gjøre hva du ville uten at noen du kjente deg igjen. Det kunne du ikke på bondelandet. Der kjente alle hverandre, alle sa hei til hverandre.

På landet var det mye med sladder enn i byen. I byen kunne ikke sladderen nå til alle. Fordi, enkelt og greit ikke alle kjente hverandre. På landet, der var det mye sladder. Maja husket når hun først kom hit. Folk stirret på henne fra meters avstand.

Det var mange rykter som gikk, men hun husker spesielt godt et rykte. Ryktet skal ha det til at foreldrene hadde stengt sin nyfødte baby i kjelleren, og at nå flere år senere hun gikk rundt i gatene. Ja særlig. Sladderen var ganske ille her omkring.

Plutselig hørte hun et høyt smell fra kjøkkenet. Høyere enn vanlig. Det ble stille i et par sekunder før skrikingen og kjeftingen fortsatte. Maja skulle ønske den røde gården der borte hørte alt som skjedde her hjemme.

At de kunne brase inn døra og få en stopper på alt bråket. Så kunne foreldrene innse at det de hadde gjort var galt, og at de kunne innse at det var umulig for Maja å elske dem. Så kunne alt bli sånn som det var før. Stille, hyggelig, normalt.

Men det skjedde ikke. Ingen kom, ingen innså hvor dumt dette var. De voksne bare fortsatte å ødelegge huset. Det fine huset. Møblene var gamle, men fine. Møblene hadde verdi, og foreldrene ødela den verdien.