Rømt

2. Skogen

Her er slutten på forrige del, sånn at dere husker hva som har skjedd! (det her jo gått en stund, men jeg har hatt litt skrivesperre samtidig som jeg her hatt dårlig samvittighet for at jeg lar dere vente så lenge. Så her er delen) Kos dere :))))) (gjerne legg igjen en kommentar om hva dere synes!)

Nei, tenkte Maja. Jeg vill ikke bli torturert av dere en gang til! Maja ristet kraftig på hodet og snurret seg løs fra skjerfet. Skjerfet ble hengende igjen i morens hånd. Hun skar en grimase og skøyt hånda fram for å få tak i Maja en gang til. Denne gangen løp Maja mellom trærne, bort fra bilen.

________________

Trærne kom i full fart mot Maja. Hun buktet seg mellom trærne mens hun løp. Det var store greiner over alt som pisket Maja i ansiktet. Akkurat nå brydde hun seg ikke, det eneste hun ville var å komme seg unna den familien. Så langt unna som mulig.

Maja ble kortpustet og hun slet med å holde tempoet oppe. Hvor lenge hadde hun løpt nå? Fem minutter, ti? Maja var ikke sikker, men hun kunne ikke lenger høre den gamle fosterfamilien i bilen sin.

Hun løp et lite stykke til før hun tok en pause. Andpusten og sliten satte Maja seg ned på huk. Hva skulle hun gjøre nå? Hun ante jo ikke hvor hun var! Hun ante jo ikke hvor hun skulle! Ikke hadde hun vann til å slukke tørsten heller. Søren, hun var så tørst!

Hvis man tenker på vann, blir man bare enda mer tørst. Hun måtte slutte å tenke på vann. Vann. Aaah... NEI! Ikke tenk på det! Maja tok noen dype åndedrag før hun kom seg opp på beina og jogget videre.

Over alt var det store, fine busker med bær. Mange forskjellige bær. Blåbær og bjørnebær. Magen til Maja hadde rumlet i mange timer nå. Det var på tide med litt mat. Siden Maja hadde vært så dum og ikke ta med mat, måtte hun spise det hun fant.

Håndflaten til Maja ble fort full, og fort tom igjen. Bær hadde aldri smakt så godt før! Maja fylte håndflaten flere ganger, like godt hver gang.

Etter hvert roet magen hennes seg, og hun følte ikke intens sult lenger. Flaks at det vokser bær i denne skogen! Tenkte Maja fornøyd. Hun sukket lavt og reiste seg. Solen hadde kommet truende nær horisonten, da Maja kikket opp. Det var vanskelig å se helt klart i skumringen.

Maja visste ikke hvor mye klokka var, men hun begynte å bli litt søvnig. Det var nok gåing for i dag. Maja la seg ned i den myke mosen på skogbunnen. Hun kunne se litt av himmelen mellom alle tretoppene.

Hva gjorde moren og faren hennes nå? Ikke de ekte så klart, hun brydde seg ikke om dem. Fosterforeldrene sine, hva gjorde de? De hadde vel sluttet å krangle nå? Det håpet hun. De hadde virkelig elsket hverandre, de to. Det var rart for Maja å se at de kranglet så mye. Noen som kan ha så mye kjærlighet, kan vel ikke ha like mye hat? Eller, det virker vel logisk. Alle har en mørk side. Men alle har en lys side også.

***

To dager senere var Maja blitt lei av å være i skogen. Det var alt for mye grønt. Hun fikk ikke gått på ordentlig do. Hun fikk ikke vaske seg. Hun fikk ikke spist ordentlig mat. Hun fikk ikke snakket med noen. Kroppen til Maja var ikke bare møkkete, den var også veldig sliten. Og ensom.

Maja hadde gått hele dagen, og sovet hele natten. Hun hadde ligget på en stein forrige natt, noe som resulterte i at hun hadde forferdig vondt i ryggen. Helt supert. Ikke supert. Nå kom det til å være sånn her for et par dager.

Skogen så fortsatt lik ut. Uansett hvor hun gikk. For det meste grønn, litt brun noen ganger. Ganske kjedelig faktisk. Hun hadde gått rundt uten å se noe variasjon i to hele dager! Hun trengte noe annet enn trær.