Philip hadde blitt ferdig med frokosten mens Maja hadde tenkt. Nå sto maten på bordet og ventet på dem. Det var eggerøre. Maja var ikke super-entusiastisk for egg, men så sulten som Maja var kunne hun nesten spise alt.
Alle tre ungdommene forsynte seg og begynte å spise.
_______________
"Mmmm. Det var godt, beste frokosten jeg har spist på lenge!" Maja tok store biter av eggerøren sin mens hun smilte.
"Takk" Philip nikket i retning Maja. Maten var nesten spist opp og Maja følte seg mer mett enn noen gang før.
De tre ungdommene spiste ferdig resten av frokosten og ryddet av bordet i en fei. Det lå fortsatt masse sigaretter og ølbokser, utover gulvet, fra kvelden før. Alle sammen gikk stille rundt og plukket opp bokser her og der.
Etter noen minutter var hytta ryddig.
"Da er det vel på tide å dra snart." Chris trakk på skuldrene. "Hvis ikke noen trenger å gjøre noe først?"
Maja nikket raskt. Hun lengtet så fælt etter en varm dusj. Det var over en uke siden Maja hadde dusjet i det hele tatt. Hun luktet sikker en blanding av skog, bål og tåfis.
"Tror du det er en mulighet for at jeg kan dusje her? Har dere dusj i det hele tatt?" Maja så seg rundt i hytta. Det var en lukket dør hun aldri hadde vært inni. Det var sikkert badet, håpet hun.
"Jaja, selvfølgelig her vi dusj!" Chris og Philip lo av Majas spørsmål. "Du kan bare låne den, Chris har sikkert noen klær du kan låne."
"Tusen takk! Jeg har ikke dusjet på en uke!" Maja smilte til begge ungdommene foran henne. Chris gikk in på det eneste soverommet i hytta.
En stund etter kom hun ut med en grå hettegenser og en olabukse. "Håper dette passer! Undertøy finner du i en skuff på badet" Chris nikket med hodet i retning badet.
"Tusen takk igjen, det vil ikke ta lang tid!" Maja nikket hun også, før hun gikk inn på badet.
* * *
De tre ungdommene hadde alle fått på seg – og med seg - alt de eide, og sto nå ved motorveien. De skulle vente på en rød pickup bil som skulle komme hvert øyeblikk.
Maja kjedet seg, det hadde gått flere øyeblikk. "Når kommer han?" Maja hadde sikkert stilt dette spørsmålet hundre ganger allerede, men hun fikk aldri noe ordentlig svar. Bare snart, eller hvert øyeblikk nå.
"Jeg vet ikke, han burde vært her nå." Philip sukket. Han hadde overtalt en venn av seg til å kjøre de til byen. Ingen av dem hadde noe særlig penger til bussen, så de fant ut at dette var en bedre løsning.
"Si meg, hvordan fikk du han til å kjøre oss igjen?" Maja kunne fortsatt ikke skjønne at noen gadd å kjøre tre ungdommer langt ut til en annen by.
"Han skylder meg en tjeneste. Jeg lot han ha fest i hytta vår et par ganger." Philip kikket ikke bort på Maja i det hele tatt. Han speidet ned veien og ventet på bilen som skulle komme.
"Der er den, kom igjen nå!" Philip gikk ut i veien mens han vinket jentene med seg. Bilen kom nærmere helt til den stoppet et par meter unna dem.
Det var en rød – ganske rusten – pickup. Den hadde et stort førerhus, helt klart plass til alle tre ungdommene.
En ung mann lente seg over passasjersetet og ut av vinduet. " Jasså. Så dere vil sitte på til byn'?" Ungdommen hadde en rar dialekt. Han så ganske ung ut. Kanskje rundt 19?
"Jepp, takk for at du gidder å kjøre oss!" Philip åpnet passasjerdøren og hoppet inn i setet.
"Ingen årsak, la damane hoppe inn i bilen først da." Ungdommen duttet Philip ut og lente setet forover slik at setene bak var tilgjengelige.
Chris klatret først inn, og Maja fulgte tett bak.
Så fort bildøren ble smelt igjen, ble bilen satt i bevegelse. "Hva skal dere ungdommer gjørra inni storbyn' da?" Ungdommen konsentrerte seg om veien mens han kjørte, noe Maja var glad for. Han var nemlig ikke verdens beste sjåfør, hadde hun funnet ut.
Han svingte veldig brått, og bilen rykket ofte fram og tilbake når han gasset ellet bremset. Jentene i baksetet ble slynget frem og tilbake i takt med bilen.
Bilturen varte lenger enn Maja hadde forestilt seg. Hun kunne ikke skjønne hvordan Philip holdt ut i passasjerseter ved siden av den andre ungdommen. Han pratet i et sett. Når han holdt opp å snakke, var det bare for å slippe til ett eller to "ja" eller "mhmm". Og han snakket ikke akkurat lavt heller. Maja kunne så videt høre seg selv tenke!
Etter tre veldig lange timer var bilturen endelig over. De hadde kjørt forbi skyskrapere i flere minutter nå. Det virket som om de skulle stoppe et sted i midten av byen.
Bilen stoppet plutselig med et rykk, og Maja ble slengt forover og inn i førersetet. Hun mumlet et lavt "au" mens hun prøvde å ignorere smerten i nesa.
"Ja, da var vi framme, da! Håper dokker kosa dere, og at jæ ikke snakka for mye!" Ungdommen lo. Det var ikke en beskjeden latter, mer som et tordenbrak.
"Nei, det var ikke noe problem!" Philip sendte Maja og Chris et stivt smil før han fortsatte. "Vi får komme oss av gåre, takk for skyssen, nå er vi skuls!" De tre ungdommene vinket til bilen, mens den kjørte lenger og lenger unna.
"Endelig ute av den bilen" Chris lot som om hun tørket svette av pannen, og de to andre ungdommene lo. "Jeg hadde ikke holdt ut et minutt til!"
Maja så seg rundt. Det var skyhøye bygninger laget av vinduer, store veier fulle av alle slags forskjellige biler, og fult av forskjellige mennesker overalt. Det var lett å blende inn i mengden her.
Maja hadde aldri vært i en så stor by før. Hun hadde aldri bodd hos en fosterfamilie i byen. Det var vel like greit, hun hadde sikkert ikke funnet hjem blant alle disse like bygningene.
"Jeg vet om et ganske trygt sted vi kan overnatte. Så kan vi finne et ordentlig sted å sove i morgen!" Philip – som tydeligvis hadde vært i byen før - gikk med selvsikre skritt ned gaten, samme vei som bilen hadde forsvunnet.
Det var en haug med folk, og Maja hadde vanskeligheter med å holde følge med Chris og Philip.
De var så mye lenger framme, og hun var helt her bak. Maja prøvde å rope, men de kunne ikke høre henne.
Maja kunne fortsatt se de blonde hodene gå langt der framme, men bare så vidt. Hun kunne ikke skjønner at de ikke hadde lagt merke til at Maja var så langt bak.
Plutselig kom det en dame løpene mot Maja. Hun klarte ikke å reagere før hun traff den harde asfalten.
Pusten ble slått ut av henne og hun stønnet. Damen som hadde løpt ned Maja, reiste seg fort og løp videre. Uten å si unnskyld. Maja hev etter pusten og tokk noen dype åndedrag. Hun karret seg kjapt opp på beina.
Hendelsen hadde ikke vart lenger en ti sekunder, maks, men allerede var tvillingene borte. Maja var nok en gang forlatt alene. Bare denne gangen var hun omringet av noe mye høyere enn trær.
_________________
Ååååå nå begynner det å bli spennende!!! Jeg har tenkt litt og funnet ut at det vare skal være 10-15 kapitler i denne boka :(((( Vet det er kjipt, men det er bare en novelle (riktignok en veldig lang novelle...). Håper dere liker denne delen her, og neste kommer om ikke så alt for lenge (håper jeg!)
xoxo aqqarium
YOU ARE READING
Rømt
General FictionMaja har vært i mange forskjellige fosterfamilier i løpet av sitt liv. Nå begynner hun å bli lei av å flytte fra hus til hus. Hun bestemmer seg for å rømme, men Maja møter på mange hindringer på veien til et bedre liv.
