Rømt

4. Drømmen

Maja tenkte over hva som hadde skjedd de siste dagene. Maja var så sykt modig! Jeg er den tøffeste jeg vet om! Tenkte Maja før hun kom på at hun ikke hadde noen venner. Eller, nå hadde hun jo to da. Håpet hun.

Noen minutter senere falt Maja i en dyp søvn, og våknet ikke før dagen etter.

____________________

Maja våknet av et høyt brak. Hun åpnet øynene og satte seg brått opp i senga. Hun var tilbake på soverommet sitt. Hun hørte foreldrene krangle. Nå hadde de holdt på i en hel dag. Maja hadde håpet at fosterforeldrene ville slutte mens hun sov. Der tok hun feil.

Maja hadde brukt hele forrige dag inne på soverommet sitt. Hun hadde prøvd å distrahere seg selv mens fosterforeldrene hadde kranglet. Det hadde funket. Maja hadde gått og lagt seg med det håp om at morgendagen ville bli stille.

Maja ristet tankene ut av hodet. Hun gikk ut av sengen mens hun prøvde å komme på hva hun hadde drømt. Hun hadde rømt hjemmefra mens foreldrene kranglet. Hun hadde ringt politiet også stukket av. Maja hadde kommet til en skog, hvor hun hadde gått rundt i mange dager.

Til slutt hadde hun kommet fram til en hytte. Der hadde hun møtt noen folk som ville bli med henne å rømme. Hele drømmen var bare rar.

Maja måtte gjøre noe med denne kranglingen. Hun kunne ikke være inne på rommet sitt hele dagen, igjen. På tide å gjøre noe!

Hun gikk ut av soverommet og kom ut i gangen. Der tok hun til venstre og inn på kjøkkenet. De hvite flisene på gulvet var kalde mot de barbeinte føttene hennes. Hun skalv lett i den tynne silkepysjen hun gikk med.

Maja la merke til at alle skapdører sto åpne og tomme. Tallerkener lå knust på kjøkkengulvet. Kjøkkenet var helt tomt for folk. Maja kunne høre lyder inne fra stua. Hun passet på å unngå glasskårene på gulvet mens hun beveget seg mot stua.

Hun åpnet døren mellom kjøkkenet og stua på gløtt. Hun kunne se ting fly gjennom luften og lande på gulvet i et brak. Hun kunne se fosterfaren stå i den ene enden av rommet med et rasende utrykk i ansiktet. Hun kunne se at han løfte en tallerken og kaste den gjennom rommet mens han ropte noen uforståelige ord.

Maja hadde aldri sett for seg at de snille, gode fosterforeldrene hennes kunne krangle som dette. Kaste ting på hverandre mens de skrek. Tenk hvis noen av de ble skadet? Hva kom de til å gjøre da? Kom de til å angre og si unnskyld da? Kanskje det var det som måtte til.

Nei. Vold var aldri løsningen. Maja visste dette godt, men det var det mange andre som ikke gjorde.

Maja åpnet døren på vidt gap. Stuen var ganske gammel. Det var umalte vegger og gulv. Møblene hadde gammeldags fasong og trekk. Tv-en var liten. Likevel var det noe med stuen som Maja likte. Hun visste ikke helt hva, kanskje bare det at de tilbringer en del tid her inne.

Og nå ødelegger fosterforeldrene hennes den.

Ingen av fosterforeldrene hennes la merke til det. Hun kremtet høyt. Ingen reaksjon nå heller. Hun gikk et par skritt inn i stua. Nå fikk hun noen sekunder med oppmerksomhet.

Fosterfaren så på henne med et bekymret blikk. Han hadde tallerkener og kopper strødd rundt seg på begge sider. Han hadde ingen kutt eller blåmerker noe synlig sted.

"Gå inn på rommet ditt igjen Maja." Fosterfaren hennes vinket henne bort. Oppmerksomheten hans ble vendt mot den andre siden av rommet. "Dette er voksenprat." Voksenprat du liksom.

Maja kikket bort i hjørnet av stuen. Der sto fostermoren hennes. Hun så like sur ut som fosterfaren. Det lå masse glasskår rundt henne, men det var ingenting på henne, heldigvis.

Maja gikk bort til fostermoren. "Mor, hvorfor gjør dere dette?" Maja løftet hånden sinn og la den på kinnet til fostermoren. "Er denne krangelen om meg? For jeg er veldig gla-" Maja ble avbrutt før hun fikk snakket ferdig.

"Nei. Dette er ikke om deg, jenta mi." I et lite øyeblikk myknet ansiktet hennes, før hun ble alvorlig i ansiktet og trakk hånden til Maja ned.

"Dette er voksenprat, som far sa. Du burde gå å legge deg. Det begynner å bli sent." Moren nikket svakt mens hun klemte hånden til Maja et par ganger.

Maja så ut av det store vinduet i stuen. Sollyset skinte inn gjennom vinduet og badet stuen i lys. Utenfor var det strålende sol og vind. Det var alltid vind på høsten.

"Mor, klokken er så vidt tre på ettermiddagen." Maja kikket ned på klokken. "Jeg går ingen steder." Maja tok to selvsikre skritt til siden, slik at hun sto mellom fosterfaren og fostermoren.

Maja sto med ryggen til fosterfaren, men likevel kunne hun merke at fosterfaren hennes var sint. Hun kunne høre det på stemmen. "Nå flytter du deg Maja, ellers kan det gå fryktelig galt!"

"Jeg går ingen steder!" Maja snudde seg for å se rett på fosterfaren. Det hun fikk se skremte henne. Fosterfaren hadde en tallerken i hendene. Han løftet tallerkenen og kastet den mot Maja. Plutselig gikk alt i slow-motion. Tallerkenen fløy sakte gjennom lufta, mens tusen tanker svimret rundt i hodet til Maja.

Hva skjedde nå nettopp? Gjorde han det virkelig med vilje? Ville han ikke ha henne hjemme? Var dette bare en måte å få henne bort? Tankegangen hennes ble avbrutt da tallerkenen traff henne hardt i haka. Alt ble mørkt og hun følte at hun falt ned i et evig dyp.

____________________________________________________________________________________

Denne delen var ikke såååå lang, men jeg håper dere likte den selvom! Jeg har vært litt opptatt de siste dagene så jeg har ikke hatt anledning til å skrive. Framover får jeg bedre tid så gled dere til det ;)

xoxo aqqarium