~steffen's P.o.v
Ånei. Det kan ikke være sant! Hvorfor nå? "Hva i huleste er det dere driver med?!" Nesten skriker mamma. Ja du leste rett! Mamma. "ehh, vi eh." stammer jeg frem og vet ikke hva jeg skal tenke eller gjøre. Isabel prøver å gjemme seg bak meg, men det funker ikke særlig godt. "Dere vet hva dette betyr sant?" Spør mamma skuffet. "Nei! Dere kan ikke sende meg bort! Jeg har aldri hatt en så bra familie før jeg liker meg så godt her! Vær så snill!" Ber Isabel mamma og får en tåre i øynene. Jeg stryker henne på ryggen, men ser bare på mamma. "Vi får snakke om dette etter på, jeg sender hjem vennene deres først." Sier hun strengt og sender oss ett kjapt blikk.
Alle vennene våres har gått og det er bare meg å Isabel igjen. Vi sitter å snakker på rommet. "Det kommer til å gå bra!" Sier jeg trøstende. Isabel vil ikke slutte å gråte. "Tenk om jeg aldri får se deg igjen!" Sier hun og feller enda en tåre. Jeg tørker den bort og kysser henne. "Det skjer ikke." Sier jeg selv om jeg ikke vet det selv. Jeg begynner nesten å grine selv av å se henne sånn.
Vi sitter rundt kjøkkenbordet for å diskutere det som har skjedd. Mamma og pappa ser på hverandre før det åpner munnen og begynner å snakke. "Så, vi har diskutert dette og vi tror det er best om du flytter til ett annet fosterhjem." Sier mamma og ser på Isabel. Hva? Det er bare min feil. "Er du dum eller? Det er jo søstra vår!" Sier Anders som også har blitt veldig glad i henne. "Det må bare bli sånn." Sier pappa og Isabel løper opp trappa. Jeg ser på mamma og pappa og de bare ser ned i bakken uten å bry seg. "Det er skikkelig dårlig gjort!" Sier jeg også løper jeg opp trappa og inn på Isabel sitt rom. Hun ligger i senga og gråter. Jeg legger meg ved siden av henne og stryker hun på armen. Etter en stund kommer Anders inn også. Han legger seg på andre siden av henne. "Jeg kommer til å savne deg, veldig." Sier han trist. Jeg har aldri sett han sånn før. Vi ligger alle tre i sengen og bare depper. Det er egentlig litt koselig. "Det er bare min feil!" Sier hun og setter seg litt opp. "Nei, det er det ikke! Det er like mye min feil!" Sier jeg og hun klemmer meg. Jeg Klemmer hun tilbake. "Sant vi skal fortsatt gjøre det vi avtalte?" Spør hun meg. Jeg får frem ett smil. "Selvfølgelig!" Sier jeg. "Hva har dere avtalt?" Spør Anders nysgjerrig. "Ingenting!" Sier vi i kor og begynner å le.
_______________
Det var kjempetrist og skrive denne delen!
Jeg synst det er dumt, men noe må jo skje...
Husk å vote og kommenter!❤️
Jeg spiste nettop ben&Jerrys for første gang! Det var sykt godt!
Har du smakt det før?
ESTÁS LEYENDO
Bankende hjerter
RomanceHovudpersonen heter Isabel. Hun er et fosterbarn og må bytte familie fordi den forige ikke takler henne lenger. Hun lager mye trøbbel og liker nesten ingen av familiene hun blir plassert i, men når hun kommer til denne familien er det noe helt annet...