Good girl going bad

Kapittel 17

Det hadde gått noen dager siden Matt dukket opp på døren min og det hadde vert rart siden den dagen. Vi hadde vert mye mer sammen på grunn av at han ikke var med gjengen sin for dei er sure på han. Det får meg til å føle meg skikkelig dårlig det at eg gjorde at alle blei sure på han og ja det at Chad blei så sur at han slo til han. Det er jo virkelig ikke greit, så siden Matt ikke snakker med gjengen lenger så har han vert mye med meg. Det hadde faktisk vert ganske morsomt og være sammen med han den siste tiden, det hadde ikke vert noe press, og det har og vert ekte. Han hadde blitt ein heilt annen person uten vennene sine, selv om eg virkelig vill at han skal bli venner gjengen igjen så vill eg ikke at han skal forandre seg tilbake til sånn han var. Etter skolen i dag skulle vi finne på noe sammen igjen, for hvordan kunne eg si nei når det var min feil at han ikke hadde noen og være med etter skolen. Kanskje eg hadde ein god innvirkning på han at han sluttet og være kriminell, og fikk vennene sine til å gjøre det og? Eg viste at det var liten sjanse for at det ville skje men det var lovt og håpe. Ein ting eg har merket er at han har iallefall blitt mye snillere etter han blei slått av Chad, iallefall med meg. Okei han var ikke snill med andre rundt seg, da var han den samme gamle Matt, men at han har blitt snillere med meg er ein begynnelse. Han var jo aldri slem med meg, men plagsom var han og han er ikke så plagsom lenger når vi finner  på ting sammen. Eg viste ikke hvorfor han hadde begynt og være snill mot meg, men det var vell bare sånn det var? Hvorfor han ikke var sur på meg hadde gått gjennom hode mitt mange ganger for det var min feil at han mistet sine beste venner, men eg prøvde og ikke tenke så mye på det og bare nyte den tiden han faktisk var snill mot meg. Eg ville jo ikke prøve og få han til å bli sur på meg heller derfor hadde eg ikke spurt han om noe. Eg må innrømme at det er forsatt litt i meg som syns tanken på at han blir sur skremmer meg skikkelig for når han blir sur så kan du se øynene hans bli mørkere og at han strammer musklene litt ekstra, og det er tydelig at han har muskler. Det er bare og se bort på han så kan du tydelig se musklene hans, som ser sånn virkelig perfekte ut. Det og ha han som ein livvakt hadde eg følt meg skikkelig trygg av for eg er sikker på at han kan banke mange viss han vill det, og for alt eg veit så gjør han det. Han var jo ikke personen som delte mest av seg selv heller selv om vi var venner så var det ikke så mye han delte selv om eg spurte om forskjellige ting. Når eg begynte og spørre om ting så fant han bare noe morsomt og si eller så begynte han og kile meg, eller eit eller annet som fikk meg til å glemme ting for ein stund, men svar på spørsmålene mine fikk eg sjeldent. Eg viste ikke hvorfor han ikke ville svare på noe og det gjorde meg skikkelig nysgjerrig for hvorfor ville han ikke snakke om seg selv? Hvorfor skulle han ikke ville fortelle meg iallefall litt? Han ville jo ikke svare på noe som hadde med han selv og gjøre. Selv om eg svarte på hans spørsmål så stengte han seg inne hver gang spørsmålet gikk over på han og det kunne gjøre meg skikkelig sur av og til, men eg tør ikke begynne og kjefte på han enda. Eg ville vente iallefall litt før eg begynte og kjefte på han. Han må jo ha det ganske tøft for han mistet jo nettopp sine beste venner og det kan ikke være lett og ikke ha dei beste vennene sine og snakke med når han trengte det. Eller snakker dei om personlige ting? Eg viste virkelig ikke, for eg forsto meg ikke heilt på vennskapet deres den tiden dei var venner, men eg var jo ikke så mye sammen med dei heller da.