Good girl going bad

Kapittel 23

Natalie's POV:

Eg kunne ikke forstå hvorfor Matt ville lyge om noe sånn. Hva ville han tjene på at han latet som om han ikke var venner med vennene sine for meg? Eg lå i sengen og tenkte på alle grunnene det kunne være for at han skulle lyge om det. Ein ting er sikkert er at eg ikke vill være med han mer siden nå har han løyet til meg ein gang og hvem vet hvor mange ganger han har gjort det før han løy om det. Eg hadde lugget og tenkt over alle grunnene til hvorfor han ville lyge om det, men eg kom ikke på noe før eg hadde sovnet.

Eg vaknet tidelig neste dag av at det ringte på døren og siden det var lørdag og alle andre hadde gått ut for å handle så var eg alene igjen i huset så eg gikk sakte ut av sengen ganske så søvnig. håret mitt var i ein løs hestehale. Imens eg gikk sakte ned trappen ringte det på døra igjen og eg gikk litt raskere. Eg opnet døra sakte før eg la merke til hvem det er så slengte eg igjen døra igjen og gikk mot kjøkkenet for å skaffe noe mat siden eg allerede var vaken så kunne eg nå spise litt. Når eg hadde kommet til kjøkkenet så ringte det på døra igjen, men eg bare ignorerte det. Siden eg ikke ville lage meg noe skikkelig mat så tok eg bare fram frokostblanding og satt meg ned med bordet. Litt etter eg hadde begynt og spise så plutselig sto Matt foran meg. "Gå" sa eg surt og snudde eg meg ned mot maten. "hvorfor skal eg gå?" sier han med eit stort smil som selv om eg ikke så på han så viste eg at det var der. Det var det typiske Matt smilet som eg hadde sett masse av i det siste. Det passet han skikkelig masse, men så ville eg heller ikke se det nå siden det kunne få meg til å tilgi han og det skulle eg ikke gjøre. "for eg ikke vill ha deg her" sier eg imens eg tar eit nytt skje med frokostblanding. "kom igjen da Natt" sa han og kom nermere meg og la hode sitt på skulderen min som den lille djevelen på skulderen for han kunne ikke være engelen. "Gå vekk eg vill ikke være med deg du bare lyger" sa eg surt og reiste meg opp og gikk inn i stuen med maten min i eit håp om at han ville gå. "Eg har ikke løyet for deg hva snakker du om?" sier han og kommer inn etter meg han så nesten forvirret ut, men det vill vell sei at han bare er god til å spille at han var forvirret for han viste hva eg snakket om. Han ville bare ikke innrømme at han lyger til meg. Kvar gang han har vert med meg i det siste har han løyet. Når han kom inn full i blod det var ein løyn, når han kom og vi snakket om at han savnet vennene hans var ein løyn. Når han fikk meg til å føle meg dårlig for at eg hadde ødelagt vennskapet derres. Alt var ein løyn, han var ein løyn alt var ein løyn. Hvordan kunne eg stole på han når han lyger hele tiden? "Bare gå la meg være i fred og så gå og være med vennene dine GÅ" ropte eg og reiste meg opp og gikk bort til han vare for å dytte han vekk fra meg. "Gå ut av huset mitt eg har ikke latt deg komme inn så gå" sier eg og han stiller seg så nerme meg at det er nesten ikke luft mellom oss noe som får hjerte mitt til å hoppe over eit slag. Han sto så nerme at eg kunne ikke la være og se på han hode mitt kunne ikke bestemme seg for om eg ville kysse han eller om eg ville skubbe han vekk igjen. Eg var så sur på han, men så var det veldig fristende og kysse han siden han var ja han var Matt. Veldig irriterende, men så er han og veldig søt noen ganger selv om eg virkelig prøver og ikke tenke på han på den måten så er det ikke så lett når han stiller seg så nerme meg og bare stå der og tar pusten ifra meg på alle måter. Vi sto lenge sånn før han gikk enda nermere meg og nå var han så nerme at det ikke var noe rom mellom oss, eg kunne kjenne magen hans være borti min kvar gang han pustet. "Du er vennen min eg er med deg" måten han sa det på fikk meg til å ville klemme han for det var akuratt det eg trengte og hørre, men så var det og det han er veldig god til å spille. Eg viste ikke om eg kunne stole på han lenger. Han løy til meg ein gang og har enda ikke forklart seg selv om det han sa var virkelig søt sagt så kunne eg ikke bare tilgi han eller kunne eg? Kunne eg stole på at noe av det han sa var sant? Før eg fikk tenke meir så hadde han hendene rundt meg og rett etter det så kysset han meg noe som fikk det til å virke som fyrverkeri inni meg. Han holder meg tett inntil seg og eg kunne ikke noe for å ville at det skulle vare lenge sånn at eg slapp og gå tilbake til å være sur på han. Eg ville ikke være sur på han men eg kunne ikke noe for å være sur på han og eg ville ikke tilgi han heller.