Gutten med det bustete håret

8) A ride to school

Isaac mmm^^^

Dagens sang: Ride av twenty one pilots

Jeg våkner av en klirrende lyd, og et høyt gisp i det døren blir åpnet bak meg.

"Men hva i alle dager!"

Den mannlige stemmen forblir i døråpningen, og når jeg åpner øynene og snur meg ser jeg en lubben, kort mann med tallerkenstore øyne på oss.

"Hva gjør dere her?" spør han forskrekket, og veksler de store øynene mellom de to ungdommene han nettopp har funnet på arbeidsplassen sin. Mannen er kortklipt, og har brunt hår og to snille – men i dette tilfellet forskrekkede – øyne som han veksler mellom Isaac og meg.

Et skilt henger skeivt på den røde pikéen, og jeg skjønner straks at han jobber på dette stedet.

"Du låste oss inne her i går," knurrer Isaac trøtt, og spretter opp på begge beina og avslører høyden sin for den korte mannen. Jeg skjønner på guttens raske bevegelser at han har vært våken en stund.

"Madre mia, omforladels," mumler mannen, og jeg skjønner straks at han er noe spansk. Isaac presser seg forbi han, som står igjen i døra med et forbauset blikk på meg, som fortsatt befinner meg på gulvet.

"Det går bra," gjesper jeg høyt, og gnir meg i ansiktet med ermene trukket over hendene.

"Herregud, har dere ligget på dette kalde gulvet i hele natt?" spør han meg, i og med at Isaac allerede har forsvunnet ut av badet.

Jeg nikker, og kjenner umiddelbart hvor sår nakken min er blitt. Det går opp for meg hvordan nesen er blitt betydelig bedre i dag når jeg lager noen oppvekkende grimaser. Den verker fortsatt, men ikke like mye som jeg trodde den skulle. Jeg reiser meg, og børster raskt av meg på beina før jeg titter i speilet.

Jeg sperrer opp øynene, og prøver umiddelbart å temme det ville håret med å dra fingrene gjennom de lyse, bustete lokkene.

"Madre mia," gjentar han, og ser seg febrilsk rundt – muligens etter den sure gutten som stakk så fort døra ble låst opp. Igjen føler jeg meg utestengt og uinteressant.

"Er det noe jeg kan gjøre?" spør han ansatte, og den tydelige skyldfølelsen glimter i øynene hans i det han legger blikket på meg. Jeg steller meg på tå for å titte over han og inn i butikken, hvor jeg skimter Isaac forsvinne ut døra.

"Du kan kanskje kjøre meg til skolen?" spør jeg håpefullt, og sukker over den brå starten på dagen.

Mannen nikker for seg selv mens han igjen ser seg rundt med et beklagende blikk, "Ja, ja det kan jeg gjøre."

Jeg prøver å presse frem et smil blant de trøtte rynkene, og vi går ut til butikken igjen.

"Jeg er Javier, foresten," sier han, og rekker meg hånda si i det vi går gjennom butikken og mot utgangen.

"Peyton," svarer jeg kort, og skimter med øynene i det det påtrengende sollyset treffer meg når vi er ute. "Og det var Isaac."

Det tar en stund før de trøtte øynene mine vender seg til lyset, og straks ser jeg hvor fint været er. Det er skyfritt på himmelen, og faktisk ikke så veldig kaldt, til tross for at det er morgen. Vent – er det i det hele tatt morgen?

"Hvor mye er klokka?" spør jeg og stopper bekymret opp.

"Den er akkurat ti, min venn," sier Javier, og peker på et skilt på inngangsdøra med åpningstidene til sjappen på. Da skulle jo butikken egentlig åpnet nå, og her står jeg og krever at Javier skal kjøre meg til skolen?