Gutten med det bustete håret

20) Hurts so good

Kapittelets sanger: Hurts So Good av Astrid S og Now Or Never av Halsey (sistnevnte passer heller ikke til kap mEN HOLY FRICK JEG ELSKER HALSEY OK)

Når jeg setter meg i kantina den siste dagen av skoleuka, forventer jeg absolutt ikke at Isaac skal så mye som se i min retning en gang. Men gjett om jeg tar feil, for oppmerksomt følger han meg med de store, mørke øynene mens jeg setter fatet ned på bordet. Jeg blir nesten litt ubekvem under det brennende blikket hans mens jeg setter meg ned midt imot han.

Når jeg titter opp på han ser han umiddelbart ned i maten sin, og i det neste sekundet virker det som han ikke har sett i min retning i det hele tatt. Igjen virker han uinteressert, som om jeg ikke eksisterer. Humørsvingningene er tilbake, og jeg liker det fortsatt like lite.

Men det at han ikke føler for å prate, betyr jo ikke at jeg ikke vil konversere med han.

"Du, her for leden gikk jeg tilbake til treet du viste meg," sier jeg, og kremter når stemmen min først kommer ut svak. Straks ser han opp igjen, som om han skvetter over min eksistens. Det tar en stund hvor han bare ser tenkende på meg, som om han ikke har forstått et eneste ord.

"Det i skolegården?"

Hans mørke og hese stemme er like sjokkerende hver gang, og jeg kjenner hvordan brystet mitt vibrerer varmt som om jeg skulle vært forsterkeren til bassen i stemmen hans.

Jeg nikker, "Jepp."

Han lyser med ett opp, og det sjeldne smilet jeg liker så godt spilles av på leppene hans. Det at han smiler på grunn av meg, får meg nesten til å rødme av glede.

"Virkelig? Så du dro tilbake?" Øynene hans blir med ett malt i en lysere brunfarge, og han ser ut som en helt annen person enn for kun noen sekunder siden. Jeg får lyst til å holde en endeløs samtale med han, så innbydende er gliset hans.

Jeg nikker smilende, usikker på hvorfor han blir så glad, men likevel uten grunn til å klage.

"Jeg så-" Jeg blir avbrutt da jeg skal nevne innrissingen jeg så, da et brett dumper ned på bordet ved siden av meg. Når jeg tenker gjennom den avbrutte replikken min, blir jeg lettet over at jeg ikke fikk kommet noe lenger. Å nevne det hadde garantert ødelagt stemningen.

"Halla," hører jeg Lukes kjente stemme, og før jeg i det hele tatt rekker å snu meg, kjenner jeg et enkelt kyss bli plantet midt på kinnet mitt. Blikket mitt flytter seg rødmende ned i maten min, og kinnene blir malt i en skamfull rødfarge når jeg kommer på at vi befinner oss midt i kantina.

Av en eller annen grunn skulle jeg ønske Isaac reagerte, men han blir sittende urørt foran oss.

"Hva snakker dere om?" kvitrer Lukes glade stemme.

"Et sted jeg viste Peyton en gang," svarer Isaac brått, nesten så fort at Luke ikke får fullført sitt eget spørsmål.

Lukes ansikt males i et spørrende uttrykk av det den bleke gutten sier, og hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg kanskje trodd han er såret når han ser bort på meg.

Jeg nikker nervøst, med tennene gnagende i kinnet mens jeg ber til Gud om at samtalen ender her.

"Når har dere hengt sammen?" spør Luke med et nysgjerrig uttrykk i ansiktet, brynene krummet sammen som om han ikke kan lese kartet han har fått på en villmarkstur.

"Det var en stund siden," mumler jeg, og kjenner Isaacs nervepirrende øyne på meg mens jeg snakker.

"Vi rømte fra gjensittingen den gangen vi begge kom for sent til skolen," fortsetter Isaac for meg uten at jeg har spurt, og Luke nikker forsiktig når han kommer på at Isaac og jeg tross alt diskuterte emnet her ved matbordet den dagen.