Gutten med det bustete håret

10) Silence in the trees

Kapittelets sang: Trees av twenty one pilots 

(føler det blir mye tøp her, men de har så bra titler ok bye)

"Jeg regner med at alle vet hvordan ting foregår på en gjensitting?" smatter den ufyselige damen vi har som lærer, som bitch-blikker alle elevene i rommet og antar alle har vært her nok ganger til å vite det. 

Hvis jeg ikke visste bedre hadde jeg trodd hun var tvillingen til Von Strengh, kun på grunn av den svært lite attraktive holdningen, men denne dama er hakket yngre og snakker uten fransk aksent. Likevel klarer hun å snakke så utydelig at jeg må konsentrere meg for å henge med.

Når jeg innser at ingen skal si henne imot sender jeg fort et nysgjerrig blikk i Isaacs retning. Han sitter på den andre siden av klasserommet med blikket ned på telefonen sin, som han så proft holder under pulten, utenfor lærerens synsfelt.

Jeg snur meg omsider tilbake da jeg skjønner at han ikke kommer til å se meg, og puster tungt ut når damen fortsetter å bable.

"Dere får fjorårets mattetentamen, som dere skal fullføre før dere drar hjem i dag. Hvis ikke i løpet av denne timen, holder jeg dere inne helt til dere er ferdige," grynter hun, og drar hånda mot den svette, askeblonde panneluggen. Hun står ved kateteret med et utslitt blikk og en joggedress jeg tipper var mote på åttitallet.

"HVA?" utslipper jeg automatisk, men læreren hører det tydeligvis ikke – eller så velger hun bare å ignorere det – mens hun plumper ned på kontorstolen, som ser ut til å synge på sitt siste vers da kroppsvekten hennes får setet til å nesten dette ned i gulvet.

De andre elevene i klasserommet ser ikke ut til å bry seg om det hun sier, og jeg begynner seriøst å lure på om de alle har kappet av ørene sine.

Fjorårets mattetentamen? Aldri i livet at man rekker å bli ferdig med den på en time, for alt jeg vet kan det ta fem. Jeg trodde man bare skulle gjøre lekser på en gjensitting, og gå når man var ferdig. Sånn var det i hvert fall på den forrige skolen min, men tydeligvis ikke her. 

Når læreren innser at vi venter på at hun skal utlevere den tunge bunken av ligninger og jeg-vet-da-søren som ligger foran henne på pulten, sukker hun overdrevent.

"Men for guds skyld, skal dere komme dere hjem i kveld burde dere sette i gang med en eneste gang. Kom og hent, oppgavene gjør ikke seg selv," himler hun med øynene med hes og sprukken stemme, og pirker på papirene foran seg. 

En bølge av sukk lydes gjennom elevene, og en etter en reiser de seg motvillige. I likhet med Isaac blir jeg sittende igjen, og på hvordan han fortsatt stirrer på telefonen sin tipper jeg han ikke har fått med seg noen ting av det den motbydelige læreren har sagt.

Et ark smelles ned på pulten foran meg, og får meg til å skvette så jeg nærmest hopper opp fra stolen. Da jeg kikker ned på det første oppgavearket kjenner jeg at jeg gir opp med en eneste gang. Matte er ikke min sterkeste side, for å si det sånn – i hvert fall ikke når det gjelder å finne ut verdien av to ukjente tall og deretter lage en graf av ligningen. Hva faen.

Det ser ikke ut til at de andre elevene er så ivrige heller, for enten kikker de tomt ut gjennom vinduet, tegner over alle oppgavene, eller som Isaac; taster i vei på telefonene. Mens jeg stirrer på Isaacs lange, tynne fingre som lett danser på skjermen slår det meg at jeg var den siste som lånte den fra han. Eller, det vet jeg jo ikke, men jeg tipper det.

Egentlig forstår jeg ikke at vi i det hele tatt får ha telefonene våre, men læreren – som ikke har hatt ork til å presente seg selv for oss en gang – ser ikke ut til å bry seg i det hun har plassert armene mellom pulten og hodet, og ser ut til å sove.