Gutten med det bustete håret

33) If you don't love me, then lie

Kapittelets sang: Lie av Halsey feat. Quavo

"Jeg hørte dere tok del i en slåsskamp?"

Alfreds stemme er sliten, men høres ikke særlig overrasket ut. Han sitter bak kateteret sitt og ser opp på oss fra bak de gammeldagse, små brillene. De blå øynene hans saumfarer oss.

Benjamin, Kayla og jeg sitter på hver vår stol med blikkene ned i fangene. Benjamin sitter med en klump av kaldt papir rundt den hovne og såre hånden hans. Knokene hans har blitt helt røde av alle slagene. Jeg kan fortsatt ikke begripe det jeg så kun femten minutter siden: Benjamin slo ned gutten jeg nå i ettertid har fått vite heter Dereck – og han klarte ikke stoppe.

Det var som at han plutselig hadde blitt en drapsmaskin, og satt oppå Dereck, den mye større gutten, og leverte slag etter slag etter slag.

"Jeg var vel egentlig den eneste," mumler Benjamin bittert, og man kan tydelig se at de brune øynene hans fortsatt er malt i raseri. Han sitter med leppene presset sammen og øyebrynene knytt nedover. Jeg trodde aldri jeg skulle se på Benjamin som mannlig en gang, og her sitter han og skremmer vettet av selv meg. Som har kjent han lengre enn noen annen på denne skolen.

Han ser rett og slett skummel ut. Og ikke minst mye eldre enn han har gjort før. Det var som at han vokste opp i løpet av en samtale. Plutselig er musklene hans tydeligere, og jeg har aldri sett genserne hans stramme så mye som akkurat nå. Kanskje har den eldre utstrålingen noe med hårfrisyren å gjøre – som for en gangs skyld er dratt unna fjeset. Svetten har gjort at det brune håret hans står oppover etter at han har dratt hendene gjennom det.

Jeg kan skjønne hvorfor Kayla er begeistret, jeg skal ikke lyve.

"Akkurat," kremter Alfred, og drar en hånd i det rynkete ansiktet. Den gammeldagse skjorten som sitter løst over den tynne overkroppen hans har fargerike striper. Jeg lurer innerst inne på hvor gammel han er, men tør ikke spørre dersom jeg sårer han.

"Og gutten du slo, Dereck, er nå hos helsesøster?" spør han oppriktig, som om vi skulle visst det. Benjamin holder bare to tomme øyne på den stakkars mannen, uten å si noe som helst. Jeg kjenner han godt nok til å forstå at han skjemmes. Det er tross alt en helt ny situasjon for han, og jeg tror alle er litt overraskede.

"Ja, det stemmer," hører vi den franske aksenten til Von Strengh svare, som står ved døren bak oss i tilfelle vi bestemmer oss for å gå ut før avhøret er over. Det var hun som førte oss hit, og siden har hun bare stått og struttet med de knallrøde leppene og fikset på det fyldige håret i samme farge. Som foresten ser helt forferdelig ut sammen med den knallgrønne uniformen hennes. Jeg begynner nesten å tro at Hillary Clinton er style-iconet hennes, hun går jo ikke i noe annet enn fargerike skjørt og blazere.

"Og grunnen var fordi han kalte Kayla stygge ting?" fortsetter Alfred med den gamle stemmen, og veksler blikket mellom oss tre uten at noen svarer.

"Eller ja, han mobbet henne," korrekterer jeg for å få han til å forstå hvor alvorlig dette egentlig er. Kayla rykker så vidt til i stolen ved siden av meg, men sier ingen ting.

"Jasså ja," nikker Alfred, og skyver leppene tenkende fremover med et funderende blikk ut i luften.

"Jaja, da antar jeg det var fortjent," konkluderer han, og legger ned papirene han har skrevet på gjennom praten på trepulten. Han folder hendene over arket, og ser ikke ut til å ha noe mer å si.

Benjamin, Kayla og jeg ser sjokkerte på hverandre, og jeg må nesten smile forundret.

"Så du skal ikke gi meg gjensitting eller beskjed hjem?" spør Benjamin lettet, og plutselig kan man ikke tyde noe av det tidligere sinnet i ansiktet hans.