I'm ok

Del 16 -

Da jeg gikk inn på DM'en ble jeg helt stiv og mista Ipaden rett i gulvet uten å reagere.

Jeg visste verken hva jeg skulle gjøre eller tenke, jeg mista forstanden helt. Bildet som ble sendt hadde jeg jo sett før, nakne meg fra da de 3 jentene tviholdt meg og trakasserte meg. Det var gått en god stund siden sist jeg hadde hørt noe spesielt fram dem. Brukeren bilde var sendt fra var en bruker med et brukernavn som var vanskelig å huske. Som sagt, bilde hadde jeg jo blitt sendt før, men det var teksten som gjorde meg livredd. ''Poster dette ikveld klokka 10, husk å oppdatere så du er førstemann til å like det!''. Jeg visste ikke annet å gjøre enn det jeg vanligvis gjorde. Jeg fiska fram den samme skarpe kniven jeg tidligere hadde rappa fra kjøkkenet og bevart under madrassen min. Jeg ville ikke eksistere mere, så selvmord var et alternativ jeg vurderte, men som forsvant fort. Jeg ville ikke bli huska som svak, livet mitt var såvidt begynt. Så fort jeg var ferdig med skole og utdanning skulle jeg flytte rett til New York i USA. Det hadde vært drømmen min helt siden jeg var liten, dette var ikke tidspunktet å gi opp drømmene sine på. Jeg var desperat etter å få bort de mørke tankene mine så jeg spurta inn på badet med badekar, tappa vann i badekaret, tenkte et stearinlys enda nærmere enn da jeg var i dusjen for å få enda bedre oversikt. Jeg kobla til høy, trist musikk i høyttalerne og duppa forsiktig oppi det gloheite vannet som hvilte fredfullt i badekaret. Jeg rakk meg etter kniven som lå begravd inni klærne mine.

Jeg satt meg godt tilrette ned i badekaret og det deilige vannet som brandt mot kroppen min og gjorde klar kniven. Jeg tenkte å gjøre noe spesielt, noe meningsfullt denne gangen, noe som ville gi mere mening og som beskrivde meg. Jeg skulle danne ett arr, ett arr som reflekterte det jeg var, jeg var svak. Veldig svak! Etter de to tidligere kutta mine var det allerede starten på en ''W''. Det eneste jeg trengte var bare å lage to skjeve linjer mellom de andre som var loddrette og da var det en tydelig ''w''. For hver gang jeg kutta meg skulle jeg fortsette på dette ordet som passa perfekt til meg. Selv så håpte jeg jo ikke på at jeg skulle fullføre det, men tiden ville vise. Jeg ville jo ikke være svak, jeg ville takle dette på en ordentlig måte. Jeg ville si ifra, men jeg kunne ikke, jeg klarte ikke. Så for hver gang jeg kutta meg og fortsatte på ordet ''Weak'' ville det bare vise jo nærmere jeg var slutten på ordet, jo svakere var jeg. Og dermed var det åpenbart at jeg var verdt ingenting, ingen-ting.

Jeg starta med å kutte en skrå linje mellom de to andre. Det var vondt, veldig vondt, men ubeskrivelig godt også. Blodet begynte å strømme nedover armene mine og lande i vannet. Blodet ville ikke forsvinne, vannet ble heller mere lysrosa.

Det banka på døra. ''Hva?'' skrek jeg etter flere jevne bank på døra. Jeg fikk ikke noe svar. Jeg ble stressa og gikk rett på sak. Jeg fullførte ''W'' med å skjære den siste skrå linja. Jeg skar en grimase av smerte. Det silblødde, mer enn de andre hadde gjort. Jeg ble svimmel og mista evnen til å snakke. Jeg kom på at døra ikke var låst, tenk om mamma eller pappa kommer inn og ser meg sånn her. Da vil de jo straks forstå at noe er galt og de vil aldri la meg være ifred. Jeg hørte døra brøt seg opp og Logan var det siste jeg så får jeg passa helt ut.