Djevelen's Datter

Kapittel 4

dragene.
_____________
Yoy p.o.v.
Jeg våkner av en grusom smerte i den ene armen min. Jeg ser rundt meg og ser at jeg ligger på sykestuen. Even ligger i senga ved sina meg. Jeg tar meg til hode og prøver å se normalt og ikke dobbelt. Etter vært som svimmelheten er borte reiser jeg meg opp og går til Even. Han ligger å sover dypt. Jeg tar han på panna og tar den for bort. Han er glodd varm! Det er sura bandasje rundt magen hans.
"Even..." Sier jeg på gråten. Han er den eneste venne jeg noen gang har hatt og han blir neste drept på grunn av meg!
"Ikke gråt" sier en hes stemme. En hånd leger seg på kinnet mitt. Jeg tar ene hånda på den. Jeg tar den ikke vek, men lar den ligge der. Jeg ser ned på Even som smiler svakt til meg.
"Går det dra med deg?" Spør han.
"Jada, går det dra med deg?" Etterligner jeg stemmen hans.
"Det gjør vondt når jeg beveger meg ellers fint må som du er hær" sier han muntert. Jeg smiler og setter meg ned i senga "mi"
"Hvor er tjeneren når jeg trenger de? Jeg mener Frøya" sier jeg. Even ler og holder seg for magen.
"Frøya!" Roper jeg. Hvor er den dama når jeg trenger henne?
"Hysj! Vi er ikke de eneste som er her Yoy" sier Even det får meg til å se rundt meg. Det ligger to skadete soldater i tre senger bortafor meg. Han ene ha miste armen sin og han har et kutt over på kinnet. Han andre har en bandasje rundt høyere bein og på venstre arm.
"Unnskyld" sier jeg og tar hånda foran munnen min får å vise hva jeg mener. Degge to ler av meg.
"Hva ler dere av?" Spør Even meg i forkjøpet.
"Nei, ikke annet at derre viser hverandre hvor glade dere er i ja hverandre på en spesial måtte" sier han uten en arm.
"Åå" sier Even og jeg i kor.
"Glad i hverandre? Vi? Puff" sier jeg. De begynner å le av meg.
"Du ropte?" Spør en stemme bak meg. Jeg skvetter og detter ned på gulvet.
"Frøya!" Roper jeg sint.
"Unnskyld" sier hun og ser ned på meg.
"Skal du hjelpe meg opp eller?" Spør jeg kaldt. Hun nikker og hjelper meg opp i senga.
"Hvor lenge har jeg vært hær?" Spør jeg.
"To dager" sier hun. Jeg måper og ser om hun tuller. Det er ikke mulig. To dager! Jeg har gått glipp av favoritt tiden min. En gang i uka blir himmelen svart og hvit mitt på dagen. Det er som å se himmelen danse. Jeg har alltid likt det. Det miner meg om da mamma levde. Hun sa alltid at det er englene og djevler som slåss for tusen vis av år tilbake. Det sies at de forsatt slåss selv om de er dødde. Mamma sier eller sa da at det er sjelene deres som går om igjen og leter etter den utvalgte til å styre jorda.
"Hva trenger du?" Spør Frøya og ser på meg.
"jo flytt oss til soverommene våres. Sykepleierne for heller gå til rommet han og lette etter meg. Jeg har ting å gjøre. Even kan få låne en rullestol for å komme seg rundt. Nå!" Sier jeg strengt og tar på den skadet armen min.
"Som de ønsker" sier hun og piler av gåre.
"Jaså? Blitt myk eller?" Spøker Even og ler.
"Hold kjeft" freser jeg.
"Så lenge jeg slutter å se den tunga de. Den er skummel og ekle" klager han. Jeg eller alle djevler har en lang og spis tunge. Akkurat nå hadde jeg glemt det og forvandla meg. Da får jeg lyse rød hund og røde flammer som vinger på ryggen. Det kommer av seg selv når jeg blir sur. Kun jeg får de vingene siden jeg er halvt drage.
"Å sorry" sier jeg og forvandler meg til et "menneske" igjen.

På kontoret( Yoy's)
Hmm? Hva står det? Hvilket språk er dette?
"Tjener kan du dette språket?" Spør jeg ung jenta som står stille i hjørnet.
"Jeg kan se" sier hun med en liten søt stemme. Hun tar arket og prøver å lese det.
"Det står oversettelse under" sier hun.
"Å da så" jeg føler meg så tett nå. Jeg tar arket og leser det.
Til Yoy Drage
Det har seg som at det sies at du er den utvalgte jenta til å styre oss. Du kommer til å møtte på din onkel på kirkegården til dragene der din mor er. Møtt han kl. 031 der. Møttes du ikke opp blir faren din drept. Ta med deg Even om du vill. Vi har helbreder som kan fikse han. Kom fort det haster i kveld.
Hjertelig hilsen Onkel dragen.
Hva faen?!
"Du sier ingen ting!" Ordrer jeg henne. Hun nikker. Jeg reiser meg opp og går til kontore til pappa. Hvis du lurer å betyr 031 mitt på natten i underverden. De syns det er lettere å si en 23.00, men jeg skjønner de.
"PAPPA!!!"roper jeg. Jeg tramper nedover den hvite gangen og slenger opp døra til pappas kontor.
"Ja?" Spør han.
"Jeg nå på et oppdrag av dragene. Jeg og Even dra snart" sier jeg. Han reiser seg opp og ser på meg med et strengt blikk.
"Hvem sendte deg oppdraget?" Spør han.
"Onkel" mumler jeg og ser opp på han.
"Da så. Vær forsiktig da jenta mi" sier han og klapper meg på hodet. Okay... Da får jeg finne Even da.

Si at det kun er han som er på rommet! Jeg åpner døra og får se rett på en høne?
"Even?" Spør jeg. Han kommer frem fra badet.
"Ja?" Spør han.
"Hvorfor har du en høne hær?" Spør jeg.
"Jo detter er høna til slottet det er sladre høna. Til slottet altså. Så ja jeg er klar til å dra med en gang" sier han og tar frem en bag.
"Å jeg nå pakke!" Roper jeg og løper ut av rommet hans og inn på mitt.

Reisen.
"Hadde da jeg gleder meg til å se dere igjen!" Lyver Per og vinker til oss.
"Dust!" Roper jeg og løper etter Even som sitter i en rullestol. Stakkar.
"De skal ha bra helbredere! Jeg kan ikke vente med å kunne gå igjen!" Sier han for 50 gang. Jeg himler smått med øyene og tar tak bak stolen. ( selv om han er en helbreder selv. Så kan han ikke gjøre de store skader)
"Hva gjør du?" Spør han redd. Jeg gliser ondt og dytter han ned baken. Han skriker av full hals. Håret hans flagrer i vinden. Han klamrer seg til stolen. Opps? Kanskje en lit for dratt bake? Jaja det er den siste. Rett der nede så venter onkel på meg og dragene! Tenk det første gang i livet mitt så får jeg se drager! Jeg dør kanskje løpe etter han? Jeg spurter etter han med en tung bag på ryggen. Skulle ønske jeg kunne fly. Å ja jeg har vinger med de klarer jeg ikke å styre enda. I dun av baken ser jeg to drager de er helt like med fargen er andeledes. Den ene er lilla og den andre er gul/oransje? De har store vinger som glitrer.