Dødens hemmelighet

Venner igjen?

"Det startet med at jeg var i en liten grotte, da så jeg dem!" Startet jeg. "Så hvem?" Spurte Line veldig nysgjerrig. "Dette kommer sikkert til å høres rart ut, men jeg så spøkelser, gjenferd, ånder og daudinger." Jeg så på henne. "Noe så kult! Nå skjønner jeg alt!" Skrek hun. "Gjør du?" Spurte jeg og måpte. "Ja! Det var derfor du oppførte deg så rart!" Skrek hun igjen.

"Jeg vil også møte dem!" Skrek hun. "Møte hvem?" Spurte jeg. Hun så på meg med et rart blikk. "Spøkelsene vel!" Skrek hun. Hun var kjempe glad for å ha hørt sannheten. Men hvorfor ville hun møte dem? "Det er ikke så lurt..." Sa jeg til slutt. "Hvorfor ikke?" Spurte hun. "Du har møtt dem! Hvorfor kan ikke jeg?" Spurte hun.

"Det er ikke lurt fordi de kan være litt slemme, den ene jenta prøvde å ha meg for seg selv og prøvde å ta over kroppen min." Sa jeg. Hun måpte. Var sikker målløs. "Oi da." Sa hun til slutt. "Men hvorfor kan vi ikke møte de snille? Hvis det finnes noen snille da." Sa hun. Jeg sto der lenge. "Kanskje i morra?" Sa jeg. "Ja vel da."

Jeg gikk hjem. Etter fem timer var jeg ferdig med leksene. Jeg gikk å la meg. Klokka slo tolv. Det var midnatt. Jeg fikk ikke sove. Tenk om jeg ser det spøkelse igjen. Jeg hørte skritt. Tunge skritt. Tunge tunge skritt og noe som hørtes ut som lenker. "Ikke igjen!" Sa jeg stille til meg selv. Døra åpnet seg. Forsiktig. Og inn kom han.