Ikkje heilt som alle andre

På restauranten

Eg tenkte tilbake på første gong jeg møtte ho. Det var på ein restaurant. Eg gjekk inn, såg skiltet ved døra som ba kundane om å finne seg et bord sjølv og rekkje opp handa når ein var klar til å bestille. Eg såg rundt meg, men kunne ikkje se noko ledig plass.
"Jaja, det var ein anna restaurant ved sidan av", tenkte eg, da ei jente på min alder såg meg.
"Kom bort her og sett deg, du", sa ho. "Eg begynte å bli litt einsam uansett".
Eg gjekk sakte bort og sett meg.
"Eg er Marius", sa eg og rakk fram handa.
"Drømmejenta din", svara ho, ler litt, og tar handa min.
Eg keik på ho. Ho hadde rødbrunt hår som rekker ho ned til navla. Dei vakre blå augo stira inn i mine. Ho hadde på seg ein mørkerød bluse og eit smykke i gull. Den burgunderrøde leppestiften hennar passa perfekt til blusen hennar. Ho var nydelig. Rett og slett nydelig. Ho snakka sant. Ho var nok drømmejenta min. Eg stira på ho akkurat lenge nok til at det begynner å bli rart, tror eg hvertfall. Eg trekk handa litt for brått til meg og stirrar ned i bordet. Eg såg fra øyekroken at ho såg litt overraska ut, og om mulig litt lei seg. Det sprudlande smilet var borte vekk. Ho trekk handa sakte til seg igjen, og under bordet.
"Unnskyld", sa eg og såg sakte opp på ho igjen. "Er du klar til å bestille?", spurte eg.
Ho nikka og eg rekk opp handa.
"Men veit du kva du skal ha, da? Du har ikkje sett på menyen", spurte ho.
"Ja, eg er her ofte. Eg spisar alltid det sama", svarte eg.
"Kult, eg er ganske ny her", sa ho. "Mora min er journalist og flyttar ein del for å dekke sakar, så vi flytter mye rundt, så eg har ikkje så mange gode venar. Nå har vi bestemt oss for å prøve å bli her en stund".
"Kult", sa eg.
"Kult", sa ho.
Så stirra vi begge ned i bordet.