Ikkje heilt som alle andre

Hos ho

Neste dag var eg med ho hjem. Vi gjekk langs vegen, da ho plutseleg hviska "en bedrager" inn i øyret mitt, pekte på vegarbeideren ved vegen, og drog meg fort vekk, mens ho holdt handa foran fjeset
"Det er berre ein vegarbeider", sa eg, og så halvveis dumt, halvveis forvirra på henne.
"Det er det han vil ha deg til å tro, rett før han angriper oss når han finner ut...", begynner ho, men stopper seg sjølv, og nøler.
"Han kjem ikkje til å angripe deg", sa eg beroligande og pressa leppene mine mot panna hennar.
Ho drog meg likevel litt fortare hjem mot huset sitt. Vi gjekk opp på rommet hennar og koste oss ei stund. Så sa ho at ho skolle hente litt drikke på kjøkkenet og kom snart tilbake. Ikkje lenge etter gjekk eg ut for å leite etter badet, da eg høyrde mykje roping nede på kjøkkenet. Eg gjekk sakte ned, akkurat nok til å høyre kva dei sa, for nysgjerrig til å la vera.
"Kjæresten min", sa kjæresten min. Ho kalla meg allereie kjæresten sin. En høy bjeffe-aktig lyd hørtes fra omtrent samme sted.
"Men hvorfor ikke?", spurte min elskede fortvila. Et hves kom fra kjøkkenet.
"Han hindrer meg ikke i noe, i motsetning til deg!", ropte ho igjen. Enda en ukjent lyd kom. En sint lyd.
"Jeg hater deg", ropte den nydelige jenta.
Et høyt brøl, etterfulgt av et enda høyere gisp.
"Ikke. Mulig!", sa kjæresten min. Eg elska det ordet. Kjæresten min.
Eg tok et par nølande skritt nedover til eg såg kjøkkenet. Den vakre jenta lignet en mus ved siden av det store vesenet foran henne.