Waste the Night ⌲

26 ~ Kanskje penere enn Calum

26

Waste the Night

+

~ Leona ~

Det går en liten stund for Luke bestemmer seg for å si noe, og vi er nesten fremme ved kioskteltet.

"Hvorfor spiste du ikke frokost med oss i dag?"

Jeg stivner til litt da spørsmålet unnslipper leppene hans, men trekker lett på skuldrene for å overbevise han om at det bare var ganske tilfeldig. "Jeg sov."

Luke ser på meg en stund, før han nikker lite overbevist. Kjenner jeg han rett, så vet han egentlig at det er noe jeg dropper å si, men velger å ikke dra for hardt i trådene med en gang.

Vi går inn i det store teltet, hvor lukten av nystekt brød gir meg en oppmuntrende følelse.

Det går enda en stund til før noen av oss sier noe, og den ubehagelige stillheten får meg til å føle meg skyldig for å ikke svare den blonde gutten helt ærlig. Hvorfor kunne ikke Michael vært med istedenfor?

Jeg strekker meg etter en salatboks på et av de øverste skapene, og jeg kan kjenne Lukes øyne observere hver eneste bevegelse i nakken. Det er bare såvidt fingertuppene mine treffer den ytterste salatforpakningen, og jeg setter lite pris på hvordan Luke bare står og ser på.

"Calum har ikke vært helt seg selv i dag."

Jeg blir så satt ut av det han sier, at jeg uheldigvis klarer å snuble og dytte ned nesten hele hylla full med ferdigmat i det nedtrådte og stive gresset.

Luke forter seg til meg, og mumler et 'sorry' mens han hjelper meg å stable varene opp på hyllene igjen. Da han strekker seg for å legge på plass en tilfeldig salatboks, presses kroppen hans helt tett inntil min et lite sekund.

Jeg velger å ikke si noe som svar, i håp om at han har glemt det han nettopp har sagt.

En butikkansatt kommer gående med et nysgjerrig blikk klistret til fjeset, og spør oss om alt er i orden. Luke forteller henne at alt er fint, og at det bare var et uhell, og damen nikker og går omsider tilbake der hun kom fra.

Måten Luke ser seg observant rundt gjør meg nervøs, og jeg kjenner en svetteperle i panna i det han åpner munnen og spør; "Har du noen anelse om hvorfor?"

De isblå øynene hans borer seg inn i mine egne og overbeviser meg om at han kan se alt jeg tenker, men jeg biter meg likevel i leppa for å ikke si noe unødvendig. Måten jeg flytter blikket i bakken gir alt vekk.

At den lyse gutten sier at Calum ikke har vært seg selv overrasker meg faktisk en smule, og jeg håper det er fordi han angrer på valget han tok. Men det innrømmer jeg ikke.

Luke legger en hånd på skulderen min, og senker stemmen da han sier; "Jeg vet du vet noe, Leona." Jeg løfter blikket mitt igjen, og ser at han har fått en bekymret ansiktsuttrykk. Jeg vet jo at han ikke vil være frekk eller gjøre meg ubekvem med vilje, men at han faktisk er bekymret for kompisen sin.

Men hvis han skal få vite noe, så burde det være fra Calum.

Jeg stryker vekk hånda hans fra skulderen min, og vandrer mot kassa. Bak meg hører jeg et tydelig sukk, men jeg skal ikke gi etter. Jeg skal ikke forklare meg til flere personer med det første - det får meg til å virke desperat og oppmerksomhetssyk.

"Hvis du velger å ikke si noe til meg, så skal du i hvert fall vite at Calum har oppført seg helt rart i hele dag. Jeg har funnet ut at det er noe mellom dere som ikke er helt som det skal, og jeg skal ikke tvinge deg til å fortelle meg noe privat," sier han så lavt at bare jeg kan høre det.