Waste the Night ⌲

35 ~ Jeg er usikker på om jeg stoler nok på deg

Hvis dere er forvirra over at dette kapittelet er blitt publisert to ganger, så er det fordi jeg skrev enda mer på kapittelet og publiserte det en gang til!

35

Waste the Night

Kan vi bare snakke litt om hvor godt Calum kler den t-skjorten? hAN ER BRUNERE ENN JEG NOEN GANG KOMMER TIL Å BLI, OG JEG BOR TJUE MINUTTER UNNA AFRIKA

+

~ Calum ~

Hvorfor kan jeg aldri gjøre noe fornuftig? tenker jeg til meg selv imens jeg sitter i gresset bak en eller annen campingvogn ikke alt for langt unna vår. Vogna kaster en kald skygge over meg, og gresset kjennes kaldt under meg.

Siden jeg gjorde det så sannsynlig at jeg har gjort noe galt ved å bare brase ut av vogna, har Leona sikkert fått vite om det også.

Og da er jeg fucked.

Jeg holdte på å ligge med en helt fremmed jente uten å tenke et sekund på hva det ville bringe. Jeg angret ikke en gang før jeg plutselig skjønte at det jeg gjorde var helt feil; og det tok en alt for lang stund.

Vel, ja - jeg var full, og ja - jeg trodde det var Leona, men jeg føler ikke det vil redde meg i en situasjon som denne. Skal jeg liksom unnskylde med å si at jeg trodde det var henne selv jeg sto der og... Jeg vet ikke en gang hva jeg gjorde. Jeg vet ikke en gang hvem jeg gjorde det med for helvete!

"Er alt i orden?" hører jeg noen spørre, og når jeg snur hodet oppover blir jeg blendet av solen som gjør personen ugjenkjennelig.

Vel, hadde det ikke vært for den rolige, mannlige stemmen, så hadde jeg ikke gjettet hvem det er.

Jeg svarer med å trekke på skuldrene, og personen med de brede skuldrene og lokkene setter seg ned ved siden av meg.

"Du lagde litt av et rabalder på veien ut," sier Ashton, og jeg skjønner på den nølende måten han sier det på, at han er skeptisk til hvordan jeg skal reagere. Er det sånn det er blitt? At alle er redde for hvordan jeg vil reagere på alt?

Men han har rett, jeg dro faktisk hele langbordet og alle stolene ned i bakken i rent sinne og frustrasjon da jeg var ute.

"Du, hva er det som er i veien da? Er det at du holdt på med hu jenta?" spør han, og drar de brune krøllene ut av fjeset sitt. Jeg nikker stille, og fikler med hendene mine i fanget.

"Sånt skjer alle," begynner han, og jeg skjønner at dette kommer til å bli en av de mange gangene noen snakker med meg om hva som er rett og galt, og hvordan jeg kan forbedre meg. Jeg ser lite begeistret bort på han.

"Sånt skjer ikke alle."

"Ikke alle går ut og drikker seg fulle hver gang de er sure heller," slenger han furtent tilbake, og av dette blir jeg helt stille. Måten øyebrynene hans krummer seg nedover, viser at han setter lite pris på at jeg ikke vil la han hjelpe. Jeg nikker med blikket i gresset for å gi han tillatelse.

Jeg forstår jo at det å drikke ikke er noe god vane, og jeg vet ikke om det i det hele tatt hjelper i lengden.

"Jeg synes du burde kjenne litt på sorgen noen ganger også, i stedet for å bare dytte den vekk med å bli drita. Sorg er en helt normal ting, Calum, en stor del av livet. Faktisk den følelsen vi noen gang kommer til å føle mest på. Bare prøv å tenk litt over feilene dine også, på den måten husker du de, og det gjentas ikke," forteller han, og jeg må himle med øynene over hvor fornuftig han er. Over hvor ufattelig dum jeg er, som sitter her og er nødt til å lære hva som er rett og galt av en kompis fordi jeg ikke skjønner det selv.