Betatt (Louis Tomlinson)

Kapittel 4

Hey<3 tusen takk for stemmer og kommentarer! :D her er kapittel 4:)

xx




~~~~~~~~~~~~~




"Do you have the keys?"




Louis spurte hviskende, nesten som om han var redd for at noen skulle høre oss.

Hvorfor det?

Jeg ville vel egentlig ikke at noen skulle høre oss nå jeg heller. Spesielt ikke mamma eller søsknene mine. Jeg vet ikke helt hvor de er nå uansett.




"Yes, its in my pocket."




Louis fjernet armen sin, som hadde vært rundt meg hele veien hjem, så jeg kunne finne fram nøkkelen. Det hadde vert en lang og stille gåtur. Men heldigvis var de ekkle guttene borte. Håper jeg slipper å se de igjen! Jeg er så lettet over at jeg fant Louis. Tenk hvis de hadde funnet meg igjen? Jeg synes jeg så dem når vi gikk ut av baren men de følgte ikke etter oss. Forhåpentlig vis tør de ikke etter at de så Louis.




Jeg fant nøkkelen og åpnet døra.

Hva skulle jeg si til Louis? Jeg ville ikke at han skulle tro at vi hadde blitt venner igjen, for det ville jeg overhodet ikke bli. Han ante ikke hvordan jeg hadde det og han brydde seg ikke heller. Jeg snudde meg mot Louis.




"Thanks, for the help"




"No problem babe"




Jeg elsket når han kaldte meg det.

Louis gikk nærmere meg og døra.

Så tok han meg og klemte meg. Lenge. Jeg lukket øynene og bare lot alle tanker gå for en liten stund. Jeg likte å stå sånn, nesten drømmende, i armene til Louis. Jeg luktet den søte duften hans som jeg virkelig elsket. Han kunne ikke brukt en bedre parfyme. Selv om jeg ikke vet hva den heter så er det ynglyngsparfymen min. For men da.

Jeg følte meg trygg. Jeg ville ikke gi slipp på han. Tenk om de skummle guttene kommer igjen? Tenk om jeg vil være forsvarsløs og alene igjen. Kanskje jeg ikke vil klare å løpe fra dem en gang til? Men Louis løsnet grepet litt og vi gikk fra hverandre igjen.

Louis så meg bekymret inn i øynene mine.

Skulle jeg fortelle han hva som hadde skjedd? Jeg følte på en måte at han fortjente å vite det etter at han hjalp meg hjem.




"Emely, are you okey? What happend out there? Did you fight with you're mum again?"




Det så virkelig ut som om at han brydde seg. Jeg måtte fortelle han det. Jeg sukket og så ned i bakken. Det var på en måte litt flaut å fortelle om det... I tillegg følte jeg meg dum for å ha gått ut alene om kvelden.




"You dont have to tell me you know?"




Louis så på meg litt skuffet over at jeg ikke hadde sakt noe ennå. Men han gikk ikke. Han ga meg sjansen til å fortelle hvis jeg trengte det. Det var en lang historie og jeg begynte å bli trøtt. Jeg orket snart ikke å stå mer.




"Its a long story..."




Sa jeg, fortsatt med blikket ned i bakken. Jeg ville ikke se det skuffede ansiktet hans, men jeg merket at han ble skuffa for det. Måten han stod på som plutselig forandret seg og hvordan han lot pusten slippe ut av han, som om han hadde holdt den.