Betatt (Louis Tomlinson)

Kapittel 5

*Louis POV*




Jeg voknet og så meg rundt.

Hvor var jeg? Jeg kunne ikke kjenne igjen rommet jeg var i...

Og hvorfor lå Harry så tett intill meg? Vi måtte dele seng i hotell rommet men ble enige om å holde oss laaaangt fra hverandre. Jeg snudde meg for å dytte bort Harry, men det var ikke Harry som lå ved siden av meg..!

Jeg så rett ned på den vakreste jenta jeg noen sinne hadde sett. Hun så så fredfulle ut der hun lå. Jeg kunne ikke annet en å stirre ned på henne. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stirret på henne. Jeg så på den lille klokka som hang på veggen. Klokka var snart 10.00! Jeg må ha vert trøtt som har sovet så lenge.

Jeg skulle til å vekke Emely, men klarte ikke å få meg selv til å gjøre det. Det så ut som om hun hadde det så bra der hun lå. Uten noen bekymringer eller tanker og med armen sin rundt meg og hodet sitt liggende på brystet mitt.




Jeg merket at pusten hennes begynte å forandre seg. Hun vokner sikkert snart. Av en eller annen grund ville jeg ikke at dette skulle ta slutt. Jeg ville bare ligge her å se på henne hele dagen.

Øyelokkene hennes åpnet seg sakte og blinket et par ganger. Så fikk hun et forvirret utrykk i ansiktet og så opp på meg. Plutselig så hun skrekkslagen ut.




"Why are you here?"




Hun fjernet armen sin som lå rundt meg og jeg følte meg med en gang kald. Emley stirret på meg.




"Dont you remember? You asked me to stay"




Jeg ble skuffet, jeg hadde virkelig trodd at hun hadde kommet seg over den lille krangelen vår og at vi hadde startet på ny.

Men så så jeg at øynene hennes myknet og hun smilte ett lite smil til meg. Øynene hennes var så vakre. Det var som om de alltid skinte som stjernene.




"Oh, yea, i'm sorry..."




Hun la seg ned igjen litt nærmere meg og lukket øynene.




"Don't be"




Svarte jeg og så henne lette litt på munvikene og deretter legge armen sin rundt meg igjen.




Hun var anderledes.

Jeg kunne føle at hun ikke bare likte meg fordi jeg var berømt. Men hun likte virkelig å være sammen med meg.

Jeg lukket øynene mine jeg også og gravde ansiktet mitt inn i håret hennes. Håret hennes luktet herlig. Som en blanding av vanilje og kokos. Jeg tok det mørke brune håret hennes mellom fingrene mine og dullet med det. Det hadde naturlige og fine bølger og var langt, ca 20 cm ned fra skuldrene.




"Louis?"




Stemmen hennes var litt hes men vakker. Lurte på hva hun ville si meg.




"Yes, babe?"




"I know that you have a lot og girls that is dying to be with you just because you're in 'one direction' and you are really handsome... But i dont, well i think you're handsome but i am not that kind of a girl. I want to get to know you because you're really kind and funny, not because you're famous."