mysterieføllet(Emily's horse rescue)

Kapittel 1

Kapittel 1

Emily's pov:

Jeg satte meg inn i den hvite sportsbilen. Så satte jeg på tenninga, å kjørte ut av gårdsplassen. Jeg elsker å kjøre rundt med den nye, fine bilen min. Jeg skrudde på litt musikk, "something great" var på radioen. Jeg bare elsker den sangen! Plutselig må jeg bråstoppet............. Forran meg kommer det en stor brun hest løpene mot meg. Jeg sitter i bilen i sjokk! Den løper, satser, og før jeg vet ordet av det er den på andre siden av bilen. Jeg var fortsatt i sjokk, men kom til meg selv når bilene bak begynte å tute. Tut, tur, tutut. Jeg kjørte forsiktig bortover veien. Hadde ikke de andre sett hesten? spørsmålet fikk meg til å bli gal! Jeg trengte svar. Jeg kjørte bortover veien. "ring, ringeing, riiiing" jeg grep mobilen min, men når jeg ser hvem det er legger jeg den fort tilbake. Jeg hadde over 50 tapte anrop og 20 meldinger.

Det var fra pappa men jeg ville ikke snakke med han akkurat nå! Han kunne si så mye han ville, men det ville ikke hjelpe. Veien føltes utrolig lang selv om det bare tar 10 min og kjøre til kjøpesenteret.

Når jeg kom dit står Linn allerede ved inngangen. Jeg går med raske skritt mot henne. Hun griper meg inn i en god klem. Det var så lenge siden jeg hadde sett henne. Vi begynner å gå inn i den store gråe bygningen. -skal vi begynne å ta ut penger? spørr hun meg. Jeg bare nikker og vi går sammen bort til automaten. Når vi begge er ferdige går vi mot klesbutikkene.

Jeg ser på mange ting, men bestemmer meg til slutt å kjøpe en hullete olabukse, en fin blå bluse til, og et par hvite fine høstsko. Så kjøper jeg en fin hvit veske. Alt var skjente merker så det ble litt mange tusenlapper. Jeg og Linn finner ut at vi skal få oss litt mat. Vi går bort til kafeen "my Perfect moment". Jeg bestilte meg en cola og en smultring. Linn kjøpte seg baguette og solo. Når vi satte oss ned tokk jeg en slurk av brusen. -hva er det Emily? Linn ser beskymret bort på meg. Jeg kunne jo ikke si hva pappa hadde gjort, det gikk bare ikke. Jeg prøvde meg på et smil, men det så mer ut som en grimase trur jeg. Hva skulle jeg si nå?

-det går fint. Lyver jeg. " Åh så slem jeg er! Her lyver jeg min bestevenninne opp i ansiktet".

(Linn ser ned på maten sin) -Emily, jeg skjenner deg for gått og vet at du lyver nå. Men hvis du ikke vil si det så trenger du ikke, men du må vite at jeg er her hvis du trenger meg! Jeg nikker bare til svar og tar en bit av smultringen. Når vi var ferdige gikk vi til dekselbutikken.

Linn's pov:

Jeg så det på Emily at det var noe som plaget henne. Jeg ville heller ikke mase på henne. Det måtte være vanskelig. De ellers så lykkelige blåe øynene hennes hadde blitt triste og deppa. Nå stod hun å så på noen dekseler til iPhone 5. -hva med disse? sa hun og visste meg noen fine dekseler. -De er veldig fine svarer jeg henne og smiler. Hun prøver seg på et smil men lykkes ikke særlig bra.

Når vi har kjøpt noen dekseler går vi mot bilen. Hun virket mye lystigere nå. Jeg setter meg inn på venstre side. Siden vi bor i England så er rattet på høyre. Vi setter på litt musikk og det er One direction med "gotta be you".

Når vi kjører i bilen virker hun mye lystigere! Hun smiler og synger litt med av og til. plutselig må Em bråbremse. Forran oss er det en stor brun hest. -hva gjør vi? spørr jeg henne og peker på hestens bein. Den hadde brukket beinet og hinket rundt på tre ben.

Jeg sitter i sjokk og greier ikke å røre meg. Em gikk ut av bilen og kom tilbake med et tau. Hun fikk fanget hesten på et blunk og roet den ned. Em var flink med hester og hun hadde en stor Gaard hvor hun jobba som dyrlege.

-hent mobilen min! nærmest veste hun. Jeg henta mobilen hennes og fikk øye på alle anropene og meldingene fra faren, men nevnte ingen ting. -hei Karla kan du komme til Noromdalen 381 street på E6? hørte jeg hun si. Hun snakket langt og lenge med Klara og ikke lenge etter kome det en hestehenger. Klara og Em fikk hengt hesten i hengeren og vi kjørte av gårde så fort vi kunne.